De fleste av oss har opplevd det: Du dykker ned i bassenget, og plutselig høres alt annerledes ut. Lyder blir skarpere, nærmere – og kanskje mest forvirrende – de kommer fra alle kanter på en gang.

Lydens hastighet under vann

Lyd beveger seg rundt 340 meter per sekund i luft, men hele 1500 meter per sekund i vann – nesten fire og en halv ganger raskere (1). Dette skyldes at vannmolekyler er pakket tettere enn luftmolekyler, noe som gjør at trykkbølgene forplanter seg mer effektivt. Samtidig dempes lyd mindre i vann enn i luft over korte avstander, noe som gjør at lyden når lenger før den dør ut (2).

Men her kommer utfordringen: Menneskets øre er konstruert for å høre i luft, ikke i vann. Når lyd skal overføres fra luft til vann – eller omvendt – reflekteres mesteparten av lydenergien tilbake på grunn av den enorme forskjellen i tetthet mellom mediene. Dette kalles impedansmismatching (3).

Benledning redder hørselen

Når vi er under vann, blir det ytre øret og trommehinnen langt mindre effektive. I stedet overføres lyden direkte gjennom hodeskallen til det indre øret via benledning. Skallebenet vibrerer når lydbølgene treffer hodet, og disse vibrasjonene stimulerer hårcellene i cochlea direkte (4).

Dette er faktisk den samme mekanismen som brukes i benforankrede høreapparater (BAHA) for personer med visse typer hørselstap. Benledning gjør at vi kan oppfatte lyder under vann, men med betydelige begrensninger.

Retningsproblemet

Den største utfordringen under vann er retningshøring. I luft bruker hjernen tidsforsinkelsen mellom når lyden treffer høyre og venstre øre til å bestemme hvor lyden kommer fra. Denne forsinkelsen kan være så liten som 10-20 mikrosekunder, men det er nok for hjernen til å triangulere lydkilden (5).

Under vann skjer alt mye kjappere. Fordi lyden beveger seg så mye raskere, og fordi den overføres gjennom hele hodeskallen samtidig via benledning, blir tidsforsinkelsen mellom ørene neglisjerbar. Resultatet er at vi oppfatter lyden som om den kommer fra alle retninger samtidig – eller rett ovenfra.

Studier av dykkere viser at evnen til å lokalisere lydkilder blir dramatisk redusert under vann (6). Mens vi på land kan lokalisere lyder med en nøyaktighet på én-to grader, er feilen under vann ofte på 90 grader eller mer. I enkelte studier oppnådde dykkere i beste fall en nøyaktighet på rundt 11 grader – sammenlignet med menneskets evne til å detektere tidsforsinkelser på bare ti  mikrosekunder i luft.

Frekvensforskyvning

Et annet fenomen er at stemmer høres annerledes ut under vann. Høyfrekvente lyder som konsonanter absorberes raskere i vann enn lavfrekvente lyder. Dette gjør at tale blir vanskeligere å oppfatte, selv om den totale lydstyrken kan oppleves som høyere (7).

Donald Duck-effekten mange opplever når de prøver å snakke under vann skyldes ikke bare vann i munnen, men også at stemmen må trenge gjennom et medium med helt andre akustiske egenskaper. Frekvenssammensetningen i stemmen forandres, noe som gjør at hjernen sliter med å gjenkjenne de vanlige mønstrene for tale.

Evolusjonens valg

Menneskets hørsel er fininnstilt for livet på land. Havpattedyr som delfiner og hvaler har derimot utviklet helt andre løsninger: De har ikke ytre øre, og lydene mottas gjennom fettvev i underkjeven som leder lyden direkte til det indre øret. Deres hørselssystem er optimalisert for vannets fysikk, ikke luftens (8).

Så hører vi egentlig bedre under vann? Rent teknisk kan vi oppfatte svakere lyder og lyder som kommer fra lengre avstand. Men vi mister evnen til å lokalisere dem presist, og vi har vansker med å tolke hva lydene betyr. Øret vårt er rett og slett bygget for andre omgivelser – og det er helt greit, så lenge vi holder oss der vi hører hjemme.

Kilder:

1. Urick, R.J., 1983. «Principles of Underwater Sound», 3rd edition. McGraw-Hill

2. Medwin & Clay, 1998. «Fundamentals of Acoustical Oceanography». Academic Press

3. Fay & Popper, 2000. «Evolution of hearing in vertebrates: the inner ears and processing».
Hearing Research 149(1-2):1-10

4. Brummund et al., 2014. «The spectral transmission characteristics of bone conduction pathways». The Journal of
the Acoustical Society of America 136(4):2101

5. Blauert, J., 1997. «Spatial Hearing: The Psychophysics of Human Sound Localization». MIT Press

6. Feinstein, S.H., 1973. «Acuity of the human sound localization response underwater». Journal of the Acoustical Society of America 53(2):393-399

7. Au & Hastings, 2008. «Principles of Marine Bioacoustics». Springer Science

8. Cranford et al., 2008. «Observation and analysis of sonar signal generation in the bottlenose dolphin». Journal

of the Acoustical Society of America 123(5):3464

Hørsel & viten

På disse sidene kan du lese om ny teknologi og spennende forskning om hørsel.

1    Hva opptar deg mest akkurat her og nå?

Siden dette skal på trykk i Din Hørsel, må jeg si jeg er opptatt av hvordan hørsel er blitt satt på den politiske dagsordenen. Jeg har fulgt Hørselsforbundet tett i over ti år, og det gleder meg å se den medvinden organisasjonen har fått de siste årene.

2 Hva er det gode liv for deg?

Hjembyen Alta, ute på sjøen med alle ungene i båten og fisk på kroken. Samtidig finner jeg mye av det gode liv på jobb, sammen med alle de fantastiske kollegaene mine på Ahus. Hver dag gjør de sitt ytterste for å gi pasientene best mulig behandling. Å hjelpe mennesker med hørselstap slik at de kan delta på de arenaene de ønsker, er en svært meningsfull oppgave.

3 Hvilken hendelse eller person har påvirket deg mest, og hvorfor?

Det må bli foreldrene mine. De lærte meg optimisme, pågangsmot og troen på at styrke ofte kommer gjennom motgang så lenge man klarer å sortere tankene sine. Å gi barn både trygghet, tillit, veiledning, utfordringer – og akkurat passe mengde motstand – er kanskje en av livets vanskeligste balanseganger.

4 Hvilken drøm ønsker du skal være oppfylt om ti år?

Med dagens samfunnsutvikling føles ti år nesten som en evighet. Samtidig vet vi hvor langsomt utviklingen innen hørselsfeltet ofte går. Jeg håper at audiografer om ti år har fått langt større faglig autonomi innen høreapparatrehabilitering. De som sitter med den reelle kompetansen, bør også ha avgjørende innflytelse på behandlingen. Audiografer bør kunne drive egne klinikker innenfor den offentlige helsetjenesten, gjerne i tospann med audiopedagog.

5 Hvis du kunne leve livet ditt om igjen, hvilke valg ville du tatt?

Jeg kan nesten høre faren min si at man ikke skal bruke tid på slike spørsmål. Med fire fantastiske barn er det i alle fall vanskelig å se for seg et annet liv. Men jeg skulle gjerne ha funnet veien til audiografyrket tidligere. Jeg kunne også tenkt meg å ta en master i audiologi eller utdanne meg til audiopedagog, noe som er en uslåelig kombinasjon.

6 Hva er ditt favorittord eller din favorittsetning?

«If it doesn’t hurt, it doesn’t work» For meg handler det om tilvenning til høreapparater. Med god veiledning bør førstegangsbrukere utfordres lydmessig, gjerne bruke volumkontrollen aktivt i starten og gradvis venne seg til alle lydene der ute. Snill lyd blir fort kjedelig, og man bruker unødig lang tid på å nå rehabiliteringsmålene.

7 Hvilke bøker har du på nattbordet eller på øret?

Terry Pratchett, en forfatter som gjennom fantasiverdenen Discworld
minnet oss om at mennesker er rare, feilbarlige og ofte irriterende. Og dermed uendelig fascinerende
og vel verdt å bry seg om. Du er ikke irriterende, du bare hører dårlig.

8 Du har invitert gjester til middag. Hva serverer du?

Kongekrabbe til forrett, kveite til hovedrett og sjokolademousse til dessert.

9 Hva gjør du for å ta vare på egen eller andres hørsel?

Jeg bruker alltid propper eller hørselsvern på konsert, og den regelen gjelder for hele familien. I jobben som audiograf handler det først og fremst om å hjelpe folk til å få mest mulig ut av den hørselen de har. Gjennom Audiografforbundet ledet jeg for noen år siden en forebyggende kampanje i samarbeid med Hørselsforbundet og Helsedirektoratet. Artistene Marcus & Martinus var frontfigurer, og det var veldig morsomt å være med på.

10 Hvilke saker bør Hørselsforbundet prioritere framover?

Hørselsforbundet anno 2026 fremstår mer målrettet og tydelig enn noen gang. Nå gjelder det å holde kursen og ta vare på både ansatte og frivillige som har gitt nytt liv til viktige saker. Jeg mener audiografenes rolle må løftes fram. Hørselsnorge taper på at audiografenes kompetanse ikke utnyttes fullt ut. Derfor bør behovet for større faglig selvstendighet og egne audiografdrevne klinikker få mer oppmerksomhet.

Navn: Håvard Ottemo Paulsen
Alder: 48 år
Bosted: Åråsen, Lillestrøm
Yrke: Audiograf ved Høresentralen på Ahus
Type hørselsutfordring: Begynnende hørselstap

Bergen kommune vurderte i fjor høst å melde seg ut av SAPT under budsjettbehandlingen. Men før jul vedtok bystyret enstemmig å videreføre medlemskapet, etter innstilling fra byrådet og et målrettet interessepolitisk arbeid fra Hørselsforbundet og Blindeforbundets avdelinger i Vestland og Bergen.

Dermed er den eneste tjenesten av sitt slag i Norge sikret drift frem til 2029. (Se faktaboks).

Lobbyvirksomhet

Hørselsforbundet Vestland og lokallaget i Bergen engasjerte seg sterkt for å forhindre at tjenesten skulle legges ned. Lokalleder Geir Ingvald Amundsen i Bergen frontet kampen overfor byens politikere.

–  Vi drev aktiv lobbyvirksomhet overfor de politiske partiene, spesielt Pensjonistpartiet, Bergenslisten, Nærings- og industripartiet og Arbeiderpartiet. Med gode krefter fikk vi byrådet til å snu og fremme et enstemmig forslag til bystyret om å videreføre tjenesten, sier Amundsen.

Lavterskeltilbud

Den syns- og audiopedagogiske tjenesten er et lavterskeltilbud som dekker alle kommunene i gamle Hordaland og Gulen kommune i tidligere Sogn og Fjordane fylke. Opprinnelig var tjenesten rettet mot barnehager og skoler, men er senere utvidet til å gjelde også eldre med syns- og hørselsutfordringer.

– Det ble satt en øvre grense på 70 år for å bli omfattet av tjenesten, men denne grensen fikk vi også fjernet etter en kraftig «grasrotbevegelse» i regi av Funksjonshemmedes fellesorganisasjon. Ettersom vi blir stadig flere eldre og lever lenger, er dette viktig. I Bergen sier vi gjerne at SAPT følger deg fra vugge til grav. Det er et uttrykk som godt beskriver den viktige rollen SAPT spiller, sier Amundsen.

Tjenesten kan blant annet:

• kartlegge behov og gi individuell veiledning
• gi råd om tilrettelegging i barnehage, skole og utdanning
• veilede ansatte, lærere og andre personer rundt brukeren
• bidra til gode lyd-, lærings- og arbeidsmiljøer
• gi råd om hørselstekniske hjelpemidler og hvordan de kan brukes
• samarbeide med blant andre barnehager, skoler, PPT, arbeids­givere og Nav
• bistå med søknader om aktuelle hjelpemidler
• tilby kurs og opplæring til brukere, pårørende og fagpersoner
• gi råd om tilrettelegging og varsling i hjemmet

Amundsen understreker at tjenesten også er viktig av to andre grunner:

– Den avlaster audiografene i spesialisthelsetjenesten, hvor ventetiden for tiden er veldig lang mange steder. I SAPT er ventetiden to til tre måneder. I tillegg har mange små kommuner begrensede ressurser og er avhengige av hjelp.

Godt samarbeid

I kampen for å bevare SAPT har Hørselsforbundets fylkeslag spilt en sentral rolle.

– Fylkesstyret og jeg personlig har vært sterkt engasjert i denne saken og har hatt en koordinerende rolle hele veien, forteller leder Jan Erik Hagesæter i Hørselsforbundet Vestland. 

– Vi valgte en strategisk arbeidsfordeling der lokallaget i Bergen med leder Geir Ingvald Amundsen i spissen skulle stå for den direkte kontakten med de politiske partiene. Dette har vært et veldig vellykket organisatorisk samarbeid. Vi er glade for innsatsen og resultatet, og vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra medlemmene våre. For dem er dette en særdeles viktig tjeneste, sier Hagesæter.

Sentral honnør

Han får følge av Hørselsforbundet sentralt og leder for samfunn og politikk, Ragnhild S. Støkket.

– Vi er imponert over det solide og gode arbeidet som er lagt ned lokalt her. Dette er et godt eksempel på hvordan systematisk dialog med politikere og tjenesteleverandører kan snu en beslutning. Kunnskap om hvilken betydning tjenesten har for enkelt menneskers liv, er viktig. De har i tillegg jobbet godt sammen med oss sentralt i Hørselsforbundet, hvor vi har bygget på hverandres kunnskap og styrke, sier hun.

Dette er SAPT

• Syns- og audiopedagogisk tjeneste (SAPT Vestland) gir råd og oppfølging til brukere bosatt i tidligere Hordaland. Hjelper også kommuner som mangler egen syns- og audio-pedagogisk kompetanse.
• Over 4000 personer har fått bistand siden 2020. Antall saker økte fra 663 i 2024 til 937 i 2025.
• SAPT er et interkommunalt samarbeid mellom 26 kommuner i Vestland.
• Bergen kommune er verts-kommune, og tjenesten har 13 ansatte.

Kilde: SAPT Vestland

– Jeg vil bli audiograf for å hjelpe andre som har hørsels­nedsettelser. Jeg vet selv hvordan det er å ikke høre alt. Jeg er jo døv selv, forteller Eline Siegwarth (19), som studerer audiologi ved NTNU i Trondheim på andre året.

Eline fikk operert inn cochleaimplantat (CI) da hun var ni måneder. Lyden kom tidsnok til at hun ble talespråklig og fikk et godt språk.

Nå vil hun hjelpe andre til å få bedre livskvalitet, og hun synes det er spennende å lære om ulike typer hørselstap.

– Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av hva som skjer i hjernen og hørselsnerven inni øret, forteller den blide 19-åringen. Allerede på ungdomsskolen bestemte hun seg for at hun ville bli audiograf.

– Jeg har jobbet hardt på skolen for å få gode nok karakterer til å komme inn på NTNU, og nå er jeg her.

God tilrettelegging

Denne dagen våknet Eline som vanlig av at senga ristet. Under den ligger nemlig den vibrerende vekkeklokken hennes.

– Det er veldig irriterende. Det kjennes som et jordskjelv, ler Eline.

På den nye NTNU-campusen Helgasetr er et førtitalls audiologistudenter samlet. Forelesningssalen har store, flate vinduer og vindusvegger, men akustikken er likevel overraskende god.

Eline sitter i en av mange smågrupper rundt et bord langt unna foreleseren. Det gjør at hun kan ha oversikt over hva som skjer.

To av foreleserne har på seg mikrofoner, og Eline har utstyrt hovedforeleseren med eget Roger-utstyr. I tillegg benyttes to mikrofoner som de to andre foreleserne og studentene bruker når de skal si noe i plenum.

– På den måten får jeg lyd på CI-en min, og kan høre det som sies i hele rommet, forklarer hun.

Skrivetolker fra Nav

I tillegg har Eline skrivetolker fra Nav hjelpemiddelsentral på nesten alle forelesninger. De transkriberer det som blir sagt og sender det over nettet slik at Eline kan laste det ned på sin maskin.

Ordnet tilretteleggingen selv

Eline har selv sørget for all tilrettelegging hun får under audiologistudiet.

– Mamma har alltid hjulpet meg med tilrettelegging i barnehagen og på skolen, men denne gangen har jeg gjort det selv. Det var litt skummelt, men det var god mestring i å gjøre det selv.

På videregående gikk Eline på Briskeby videregående
skole utenfor Drammen. Der var de åtte elever i klassen, og alle hadde hørselsutfordringer. Det ble derfor en stor overgang å begynne på audiologistudiet i Trondheim, men Eline føler det har gått over all forventning.

Allerede første uka sa hun ifra til medstudenter og forelesere at hun ville at de skulle bruke mikrofon, og helst plassere den på haka, slik at hun kan munnavlese.

– De har vært veldig flinke. Og dersom det likevel er noe jeg ikke får med meg, kan jeg spørre medstudentene
mine, sier Eline, som har fått mange gode venner på studiet.

Nyttig veileder

Tidligere i år kom en ny veileder fra Likestillings- og diskriminerings­ombudet, Individuell tilrettelegging for
studenter med funksjonsnedsettelser, om rettigheter etter likestillings- og diskrimineringsloven. Den viser hva slags tilrettelegging studenter som Eline har rett på.

– Veilederen tydeliggjør rettighetene og gjør de tilgjengelig for målgruppen. Den forteller hvilket ansvar studiestedet har, og om studentens medvirkningsplikt, forteller Stina Helmen, avdelingsleder i Hørselspedagogene.

Hun anbefaler alle som skal begynne å studere å starte
prosessen i god tid før studiet begynner.

– Man bør begynne å søke om teknisk utstyr og skrive­tolk senest siste halvdel av tredjeklasse på videregående, sier hun, og presiserer at det er fornuftig å bruke hjelpemidler for å få en best mulig studiehverdag.

Eget utstyr på laben

Studieprogramleder Lars Gunnar Rosvoldaunet ved audiograflinja på NTNU forteller at de til enhver tid har studenter med hørselsnedsettelser.

– Ikke så mange med tilsvarende dårlig hørsel som Eline, men hun har vært veldig flink til å ordne med egen tilrettelegging.

Rosvoldaunet forteller at de konsekvent bruker mikrofon når de sitter i grupper på laben.

– Eline har en fast stasjon på lab med eget utstyr, slik at hun kan høre pasienten og det som blir sagt i datamaskinen.

Utover det får hun tilrettelegging på eksamener i form av utvidet tid, og hun får sitte på et mindre rom med lite bakgrunnsstøy.

Avgjørende tilrettelegging

Eline tror det nærmest ville vært umulig for henne å følge fire timer med undervisning i strekk, med munn­avlesning og prat i bakgrunnen, uten tilrettelegging.

– Nå får jeg med meg informasjonen som er viktig. Jeg lærer fagbegrepene og kan sette dem inn i en sammenheng. Det gjør det gøy å studere. Tilretteleggingen gjør studiehverdagen mye enklere. Jeg trenger færre pauser og blir langt mindre sliten. Uten den hadde jeg måttet dra rett hjem etter forelesningene for å sove. Da tror jeg ikke at jeg hadde klart å fullføre studiet.

Studiet er treårig, og selv om det er nok til å bli audiograf, vurderer Eline å ta et ettårsstudium i tegnspråk ved NTNU i etterkant, slik at hun også kan hjelpe tegnspråklige. Den store drømmen er å kunne jobbe på Rikshospitalet.

– Jeg har hatt alle mine kontrolltimer der. Det er et veldig bra miljø på Rikshospitalet, og der kan jeg hjelpe mange med ulike hørselsutfordringer.

Trives som student

Eline trives kjempegodt i studentbyen Trondheim.

– Det er en fin by. Den er stor, men ikke så ille, selv for meg som kommer fra en liten bygd i Sør-Odal utenfor Kongsvinger, smiler hun.

Hun skryter også av det sosiale miljøet på studiet.

– Jeg er veldig fornøyd. Alle medstudentene er veldig snille, sier Eline, som ofte henger igjen på campus med en gruppe for å studere etter endt dag.

– Det fungerer godt om vi finner et stille rom. I fellesområdene kan det derimot bli litt mye støy, og da blir jeg fort sliten.

Med i studentorkester

Hver onsdag er hun med i et studentorkester.

– Jeg har spilt trompet siden jeg gikk i fjerdeklasse på barneskolen. Det liker jeg godt å holde på med.

For å få unna spørsmål om hørselsnedsettelse og CI valgte hun å ha håret i hestehale første dagen i korpset.

– Jeg ville ikke skjule at jeg hører dårlig, men det var egentlig svært få som spurte meg om det. Det er fint å bare kunne være meg selv.

– Hva gleder du deg mest til dette studieåret?

– Å lære mer om hørselstesting av barn og om høreapparatbruk og tilpasning. Det blir spennende.