Herheim er samfunnspsykolog og høyskolelektor ved Oslo Nye Høyskole og underviser blant annet i psykisk helse og samfunnspsykolog Hun forteller at behovet for å høre til er en av våre sterkeste drivkrefter.

– Gjennom store deler av historien har vi vært avhengige av flokken for å overleve. Å bli utstøtt fra gruppa var en eksistensiell trussel. Selv om vi ikke lenger lever på steppene, bærer vi fortsatt med oss denne frykten.

Flere tap på en gang

Tap av hørsel kan gi tap på flere områder: Tap av fellesskap, tap av identitet og tap av opplevelsen av å ha verdi.

For mange starter endringene gradvis i de små situasjonene. Lunsjen med kolleger. Middagsselskapet med familien. Vennegjengen rundt kafébordet. Når man faller ut av samtaler, misforstår, eller må be andre gjenta det som blir sagt, kan det være fristende å trekke seg unna.

Sosial avvisning

– Vi mennesker er veldig gode til å fange opp signaler på sosial avvisning. Ikke bare gjennom det som blir sagt, men også gjennom blikk, kroppsspråk og mimikk. Særlig i ungdomsårene er vi ekstra følsomme for slike signaler, sier Herheim.

I studier har forskere sett hvordan det å føle seg avvist endrer måten vi oppfører oss på. Vi kan for eksempel reagere med å bli ekstra hyggelige.

– Vi blir mer positive overfor andre, ekstra oppmerksomme på det som blir sagt, og vi uttrykker mindre uenighet.

– Og hvis denne strategien ikke funker? Hva skjer da?

– Hvis du gang på gang prøver å delta i samtaler uten å lykkes, er det ikke unaturlig at du gir opp og trekker deg unna. Det er mange vonde følelser knyttet til det å føle seg avvist. Hvis du stadig opplever å ikke strekke til, kan du begynne å tenke negativt om deg selv. Noen kan også utvikle ganske negative forventninger til omverdenen.

Sosiale roller

Hvordan et hørselstap oppleves for den enkelte, avhenger av både personlighet, roller og når i livet utfordringene starter.

– Vi mennesker har ulike personligheter og ulike roller i livet. Noen har alltid vært den som setter i gang samtaler, forteller historier og får andre til å le. Hvis denne personen plutselig ikke lenger henger med, kan det oppleves som et langt større tap enn bare det å høre dårlig. Det kan føles som om man mister en del av den man er, sier Herheim.

Andre har kanskje aldri hatt behov for å være midtpunktet. For dem kan de sosiale utfordringene oppleves annerledes.

– Vi reagerer forskjellig. Det finnes ingen fasit på hvordan et hørselstap skal oppleves.

Tap av verdi

Selvfølelse og egenverdi er andre relevante temaer.

– Identiteten vår er mer etablert som voksne enn da vi var tenåringer. Likevel blir vi aldri immune mot hvordan andre møter oss, for eksempel på jobb. En jobb handler ikke bare om å være inkludert. Den handler også om å kjenne at man bidrar, at man har noe å tilføre og at man har verdi for andre. Enten det dreier seg om den lille nabopraten over hekken eller å få med seg det som blir sagt på viktige jobbmøter,

Mange psykologer og fagfolk bruker begrepet mattering (fra engelsk) om dette grunnleggende psykologiske behovet i oss mennesker: Å oppleve at man både har verdi og tilfører verdi. 

Må ikke si alt

Herheim forstår at mange kvier seg for å be om hjelp eller tilrettelegging på grunn av hørselsutforinger.

– Man vil helst ikke være til bry, og vi vil helst klare oss selv. Å be andre ta ekstra hensyn gjør oss litt sårbare. I hvert fall opplever en del det slik. Samtidig er det en trend i tiden at vi skal dele og være åpne. For noen kan kravet om åpenhet være en ekstra byrde. Kanskje vet de ikke engang selv hva de føler rundt situasjonen, og så skal de snakke om det.

Hun mener det viktigste er å be om det som faktisk hjelper.

– Du trenger ikke overforklare eller vrenge sjela. Målet er å gjøre situasjonen enklere, slik at hørselstapet får spille en minst mulig rolle.

Et godt råd er å finne én eller to personer som forstår utfordringene og kan være en støtte.

Øv deg hjemme

Hun anbefaler også å øve på forhånd.

– Vi psykologer ber ofte folk øve. Finn en enkel setning du kan bruke hvis du trenger å forklare situasjonen. Si den høyt hjemme eller sammen med noen du stoler på.

Har du tidligere vært den som alltid deltok i lunsjen eller sa ja til alle sosiale aktiviteter, kan en enkel forklaring være nok.

– Du kan for eksempel si: «Jeg liker fortsatt å være sosial, men jeg blir fortere sliten enn før.»

En slik setning gjør det lettere for omgivelsene å forstå at ønsket om fellesskap fortsatt er der, selv om energien ikke alltid strekker til.

Herheim, som er spesialist i samfunnspsykologi, legger til:

– Men egentlig burde man spørre
dem som selv har opplevd hørsels­­tap. De vil ha mange gode tips og triks når det gjelder hva som er lurt å gjøre for å håndtere ulike situasjoner.

Siri Fossan Vikens hørselsproblemer startet i 2014, mens hun jobbet på en døgnpost i psykiatrien. Hørselstapet kom snikende og gradvis, og etter hvert fikk hun en merkelig dottfølelse i venstre øre. Arbeidssituasjoner som før hadde vært uproblematiske, ble nå slitsomme. På morgenmøtene måtte hun sitte nærmest den som skulle snakke, og opphold i avdelingens viktigste knutepunkt – vaktrommet – ble utmattende.

Lytteutmattelse

– På dette lille rommet foregår det mange samtidige samtaler og viktige beskjeder gis, mens opptil fire telefoner kan ringe samtidig. Jeg brukte så mye krefter på å høre og sortere lyder at jeg ble fysisk dårlig av å oppholde meg der. Etter jobb var jeg helt utslått av lytteutmattelse.

Hun beskriver seg selv som en person som liker høyt arbeidstempo. Stor arbeidskapasitet og jobbtrivsel var drivkreftene de 21 årene hun jobbet innen psykisk helsevern. Hørselstapet, tinnitusen og det som endte med diagnosen Ménière, endret alt.

– Det var vanskelig å innrømme at kapasiteten min ikke var der lenger. Jeg følte meg som en motor som ikke funket. Samtaler og møter med flere enn tre personer ble vanskelig. Det var en stor sorg både på jobb og privat.

Hun trakk seg unna. Ikke fordi hun ville, men fordi hun måtte. Sykemeldinger og høreapparater hjalp lite. Forståelsesfulle kolleger og sjefer var heller ikke nok. Etter hvert fikk hun en uføregrad på 20 prosent.

Måtte si opp

– Hver onsdag var jeg hjemme fra jobb for å lade, slik at jeg kunne klare å jobbe de to dagene før og etter. Etter noen år innså jeg at denne måten å være i arbeidslivet på ikke var bærekraftig i lengden. Jeg valgte til slutt å si opp jobben som jeg var så glad i. Håpet var å kunne jobbe som privatpraktiserende psykolog i stedet.

I 2022 kom Viken tilfeldigvis over en ledig stilling som psykologspesialist ved Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse (NBSPH) i Oslo. Hun hadde knapt hørt om dette fagmiljøet før, og hun hadde enda mindre kunnskap om hvordan arbeidsplasser kan tilrettelegges for personer med hørselsutfordringer.

Den kunnskapen har hun til de grader i dag etter fire år ved voksen­enheten på NBSPH.

Ny verden

– Fra dag én var dette arbeidsstedet noe helt annet rent lydmessig. Verden åpnet seg. Her er alle kollegene mine drillet i å legge til rette for god kommunikasjon. Majoriteten av pasientene har ulike hørselsutfordringer, en del av oss ansatte også. Alle er flinke til å snakke én om gangen, vise ansikt og plassere seg slik at munnavlesning blir mulig. Her trenger jeg ikke streve for å høre eller delta i fellesskapet.

Viken har også fått erfare nytteverdien av mikrofonbruk i møter og tilgang på det hun omtaler som en fantastisk Nav-tjeneste; skrivetolking. I pasientsamtaler og mindre møter bruker hun sin egen bord­mikrofon, som hun omtaler som sin «lifesaver».

Hun inviterer Din Hørsel på en omvisning og hilserunde på avdelingen, der hun siden 2022 har vært enhetsleder. Her har hun eget kontor utstyrt med lyddempende veggplater, stoffmøbler og puter. Samtaler med pasienter og kollegaer kan foregå uanstrengt.

– Av og til spiser jeg alene på kontoret for å komme i hop med dagen, rent hørselsmessig. Her er det stor toleranse for det. Ingen reagerer negativt eller synes du er rar som trekker deg tilbake, hvis du har behov for det.

Enkle grep – stor effekt

Hun har jobbet i full stilling siden hun ble ansatt ved NBSPH og har ikke lenger behov for en ladedag i uka. Jobbyttet har fått henne til å reflektere over mange ting knyttet til arbeidsliv og hørselstap. 

– Hørselshemming er en skjult funksjonsnedsettelse, og dermed er heller ikke belastningen alltid synlig for kolleger og ledere. I et arbeidsliv der mye kommunikasjon skjer muntlig, i møter og åpne kontorlandskap, kan konsekvensene bli store.

Hun tror mange arbeidsgivere har for lite kunnskap om tilrettelegging for ansatte med hørselstap.

– Tilrettelegging trenger hverken å være komplisert eller kostbart. Ofte handler det om enkle grep og en arbeidskultur med forståelse for ulike behov. Tydelig møteledelse og god struktur er dessuten tiltak som kommer alle ansatte til gode.

– Hva betyr det for deg å være i jobb?

– Det er utrolig viktig for meg å være i drift og ha noe meningsfylt å drive med. Å kjenne at jeg bidrar, mestrer og fungerer faglig er viktig. Det sosiale fellesskapet på jobb er også veldig viktig for meg.

Mindre sosial

Å leve med et progredierende hørselstap har skapt begrensninger og endringer også i privatlivet. Hun inviterer ikke til like mange store middagsselskaper som før og er ikke lenger den supersosiale Siri.

– Mange mennesker på ett sted betyr mye lyd, og da «våkner» tin-
nitu­­sen og hodepinen. Da ménière-
anfallene var på sitt mest intense, takket jeg nei til alt av 50-årsdager. Heldigvis har sykdommen roet seg litt, og jeg kan være litt mer sosial. Men jeg må prioritere og tilpasse. Jeg må som regel ha en hviledag dagen etter, når jeg gjør noe sosialt en kveld. Sånn har det blitt, forteller trebarnsmoren.

Sorg over utenforskap

Som psykolog møter hun pasienter som opplever lignende begrensninger. En del strever med å delta i sosiale fellesskap og kjenner på ensomhet og utenforskap.

– Det er en sorg å føle seg utenfor, den har jeg selv kjent på. Som psykolog prøver jeg å formidle håp. Selv om hørselen ikke kommer tilbake, er det fortsatt mye fint man kan oppleve.

Særlig unge kan føle det stigmatiserende å bruke høreapparater og andre hjelpemidler. Samtidig kan nettopp dette være «surstoffmasken» som gjør det mulig for dem å delta i fellesskapet. Jeg oppmuntrer dem også til å alliere seg med venner som kan hjelpe dem.

Åpenhet om egne behov er en viktig nøkkel for å bli forstått og inkludert, har hun selv erfart. Derfor spør for eksempel vennene hennes hvor det er best for hørselen hennes å sitte når de samles.

Etter fire år på en arbeidsplass med spisskompetanse på hørsel og sansetap har Viken lært mye om hva som er til hjelp og at det er greit å be om hjelp.

– Hva skjer hvis du senere bytter til en arbeidsplass som ikke er så tilrettelagt som denne?

– Da vet jeg i hvert fall mye mer om hvilke små grep som skal til for at jeg skal kunne fungere i jobb. Jeg stiller ikke på null lenger!

Siris jobbråd

• Fortell om hørselstapet ditt, slik at dine kollegaer og ledere vet om det.
• Skaff deg nødvendige hjelpe-middel, og bruk dem.
• Hvis dette ikke hjelper, vurder om du kanskje bør ha en annen jobb.