Prisen ble delt ut i forbindelse med 10-årsjubileet til Norges Banks Kunnskapssenter, som i  prisbegrunnelsen trekker frem hans faglige engasjement og bidrag som samfunnsøkonomilærer i 12 år.

– Det var en stor ære å få prisen. For meg er det en anerkjennelse av arbeidet jeg gjør i klasserommet, men også av det jeg har bidratt med i faget utover selve undervisningen, sier den glade prisvinneren.

33 elever

Bergersen begynte som lærer på Briskeby videregående skole i 2023 etter ti år ved Asker videregående skole. Inneværende skoleår har 33 Briskeby-elever fordelt på flere trinn nytt godt av hans kompetanse i samfunnsøkonomi, matematikk og kroppsøving.

– Å jobbe med hørselshemmede elever med ulike utforinger er givende, og jeg føler jeg utgjør en større forskjell. Å jobbe tett på hver enkelt elev gjør at man blir godt kjent og kan tilpasse opplæringen og gi tettere oppfølging. Det er fantastisk å se elevene utvikle seg faglig og personlig når de får rettferdige premisser for læring, sier Bergersen.

Både ledelsen og elevene på Briskeby videregående skole er stolte over å ha en lærer som har utmerket seg nasjonalt. Gratulasjoner og heiarop har kommet både i sosiale medier, nyhetsbrev og face-to-face.

– Jeg har fått mange varme gratulasjoner fra både elever og kolleger. Det setter jeg stor pris på, forteller Stian Bergersen – Årets lærer 2026.

Christian Myrstad er forsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse og overlege ved Sykehuset Levanger. I november 2025 forsvarte han sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo. Den handler om hørselstap og røyking som risikofaktorer for demens.

Hørselstap viktigst

– Hovedfunnet er at det er en sammenheng. Vi ser at hvis man har redusert hørsel, så er det en tydelig økt risiko for demens. Styrken ved vår studie er at den er større enn tidligere studier, og det gjør resultatene mer robuste, sier Myrstad.

Hørsel spiller en større rolle enn mange er klar over.

– Det ble laget en modell som beregnet størrelsen for ulike risikofaktorer for demens. Der var hørselstap den tyngste risikofaktoren. Hvis man hadde klart å unngå den risikoen, kunne man redusere risikoen med ni prosent. Selv om man må ta det med en klype salt, er det enorme tall.

Felles risikofaktorer

Myrstad mener at det som er godt for hjertet, også er godt for hørselen.

– Veldig mange av risikofaktorene for hjertesykdommer, demens og hørsel er de samme. Som røyking, høyt kolesterol, slag og hjerteinfarkt. Hørselsorganet er et finstemt og skjørt organ, der selv små endringer kan føre til skader i øret. Det som påvirker blodforsyningen er røyking, sukkersyke, høyt kolesterol og blodtrykk, som igjen henger sammen med fysisk aktivitet.

Røyking og hørsel

På tross av restriksjoner, er det en økning i røyking blant unge, som kan få konsekvenser for hørselen.

– Når man er ung er det vanskelig å bekymre seg for hvordan hørselen blir når man blir femti. Det er likevel viktig at de får kunnskap om at selv av og til-røyking være skadelig. Da har man informert valgfrihet, sier Myrstad.

Heldigvis hjelper det hørselen å kutte ut røyken eller redusere.

– Hos de som slutta, fant vi ingen sammenheng, og det er gode nyheter. Flere har funnet det samme tidligere. Så det ser ut som det aldri er for sent å slutte og at det hjelper å røyke mindre.

Ikke vent for lenge

Myrstads studie viser at hørselstap midtveis i livet øker risikoen for demens.

– Hvor tidlig bør man egentlig teste hørselen?

– Jo tidligere, jo bedre. Vanlig tunghørthet kan begynne i 40-årene. Når man hører dårlig, eller når andre syns at man hører dårlig, så bør man teste hørselen sin. Gå til fastlegen og få henvisning til audiometri. Det er lang ventetid, ofte flere måneder, så det er ikke noe å utsette.

Vær sosial – bruk hjernen

Og hvis hørselen først svikter, er det viktig å holde på rutiner og sosiale nettverk, understreker Myrstad.

– Det er forskjellige grader og ulike former for hørselstap. Én ting er tap man kan få behandling for. Et annet tema som er viktig i forhold til demens, er å fortsette å være aktiv, delta i sosiale settinger på jobb og privat. Hvis man begynner å droppe ut av lunsjer og sammenkomster på grunn av hørsel, er det en skummel utvikling. Da mister man stimuli og impulser, og får ikke naturlig påfyll eller brynet seg i diskusjoner.

Noe som er avgjørende for at hodet skal fungere slik det er ment.

– Alle former for aktivitet er trim for hjernen. Hvis man ikke gjør det, så gjør heller ikke hjernen noen ting, og da mister man hjerneforbindelser. Det er som med musklene, de må brukes.

Sanseapparatet må rett og slett holdes aktivt.

– Sansene våre henger tett sammen med det å være delaktig, og sosial isolasjon ser ut til å øke risikoen for demens. Ensomhet og depresjon er også risikofaktorer. Jeg tenker det er lettere å unngå depresjon om man har et rikt sosialt liv.

Svakere enn antatt

Et viktig funn i Myrstads studie er at sammenhengen mellom hørsels­tap og demens er svakere enn tidligere antatt.

– Vi ser en tydelig sammenheng, men den er mye svakere enn vi trodde for noen år siden. Det er jeg glad for. Grunnen til at nedsatt hørsel fortsatt er en viktig risikofaktor, er at det omfatter så mange. Vi snakker om én million nordmenn. Et så stort antall fører til store regnestykker.

– Hvis man klarer å utsette demens med et halvt år hos en million mennesker … det er enormt. Hvis man gjør flere ting riktig, så vil man kunne utsette demens med flere år. En demensdiagnose medfører store kostnader. Det påvirker både pasienten selv og er en kjempestor belastning for pårørende og venner. Indirekte påvirker det også samfunnet.

Sjeldan er behovet for god og tilpassa informasjon større, enn ved sjukehusinnlegging. Ja, under heile forløpet – før, under og etter behandlinga. Som pasient treng ein kanskje ikkje vite alt, men for dei fleste vil basisinformasjon, moglegheita til å stille spørsmål og få oppdateringar vera heilt essensielt og tryggleikskapande.

Ekstra bekymringer

Når slike som meg med store høyrselsvanskar hamnar i pasientrolla, melder det seg ei ekstra bekymring: Vil eg som høyrer så dårleg få med meg det som vert sagt av sjukepleiar og lege? Korleis skal eg kunne svare, gi adekvat respons eller stille spørsmål dersom eg ikkje oppfattar det som vert sagt eller berre brotstykke av bodskapen? Får eg ha på mine gode hjelparar høyreapparata heilt fram til operasjonsbenken? Utan dei er eg ganske lost.

Eg grua meg fælt til sjølve operasjonen på Haukeland Universitetssjukehus, som innebar fire timar i narkose, men også  til alt orket som ville koma i tillegg av å høyra dårleg. Då er det kjekt å kunne stadfesta i etterkant at mange av mine bekymringar vart gjort til skamme.

Viktig registrering

Eg har lært meg at openheit om eige høyrselstap i møte med lege og anna helsepersonell er viktig og grunnleggjande for god kommunikasjon. Det vises ikkje utanpå oss at vi høyrer dårleg. Difor pleier eg å starte med å informere om at eg høyrer dårleg og at det er viktig at du ser på meg og snakkar høgt og tydeleg. Dette fungerte godt under førebuande samtalar med kirurg. Eg fekk god informasjon og kunne spørje om alt eg ville ha svar på.

Eit anna viktig råd er å registrere seg på helsenorge.no som «høyrselshemma» under pasientopplysningar. Då ligg denne opplysninga i primærjournalen din som eit særskilt omsyn og som informasjon til ulike helsepersonell som skal følgje deg opp.

«Kan eg ha på meg høyreapparat?»

Sjølv om eg hadde fått vite mykje i forkant, var informasjons- og kommunikasjonsbehovet der heilt fram til inngrepet skulle skje. Då tida var komen for å bli rulla frå sengeposten til operasjonsstova, snakka eg med sjukepleiaren som skulle stå for transporten om den neste bekymringa mi: «Kan eg ha på meg høyreapparat inn på operasjonssalen?» Eg hadde med meg den vesle boksen der høyreapparata bur når dei ikkje er i bruk. Boksen var merka med namn, adresse og telefonnummer. «Eg er livredd for å mista dei. Det vert eit helsikens styr dersom det skjer, med forsikringssak og lang ventetid på nye.» Eg kunne lagt til auka utanforskap og isolasjon i kvardagen.

«Eg synes du skal ha høyreapparata på heile vegen fram til du får narkose!» sa sjukepleiaren til meg. Det kan vera viktig informasjon frå anestesisjukepleiar og lege som du bør få med deg. Så legg du apparata i boksen. Vi skal passe på dei for deg». Fantastisk, tenkte eg. Ho har forstått det! Eg tok sjansen, sjølv om eg var innstilt på å pakke apparata i baggen og låse dei inn i skapet på sengeposten der eg skulle tilbake etter operasjon og oppvakning. 

Låg i boksen

Så vart eg trilla av garde og lagt på operasjonsbenken med høyreapparata på plass der dei burde vera.   For ein som aldri før har fått narkose, var det godt å få kort og konsis informasjon om kva som straks  skulle skje. No kunne eg ta inn og respondere på informasjon heilt fram til narkosemaska skulle på plass. Eg la apparata i boksen like før eg forsvann inn i draumeland og den vart plassert på eit lite bord rett ved sida av operasjonsbenken.

Etter fire timar vart eg vekt opp og fekk melding frå ein smilande grønkledd om at alt hadde gått etter planen. I ørska strekte eg handa ut mot bordet; og jammen låg ikkje boksen der! I ettertid har eg tenkt at dette var mitt  Haukeland.

NRK igjen

Av Henrik A. H Kløven, pensjonist, fhv. offiser, byråkrat, radiomann og politiker

Jeg skriver vedrørende det Berulf Vaagan er inne på i Din Hørsel nr. 1/2026.

Det meste han skriver, spesielt i forhold til NRK, kan jeg si meg enig i.

Derfor nøyer jeg meg med å komme med noen suppleringer. Jeg sendte en henvendelse til den forrige kringkastingssjefen og fikk til svar at mine synspunkter er oversendt til rette vedkommende i organisasjonen.

Jeg ble noe forundret da Din Hørsel framhevet Ingvild Bryn som det gode eksempel. Det er mulig hun har god diksjon og artikulasjon, men i mitt høresvake miljø er ikke alle begeistret for henne. Dette kan antakelig skyldes hennes bruk av nynorsk. Nettopp dette er vel så «tøtsji» at det knapt skal nevnes. Jeg må bare være ærlig og si at noen vestlandsstemmer med nynorsk tale irriterer meg kraftig. NRK er pålagt 25 prosent nynorsk i sine sendinger, men knapt 10 prosent av befolkningen bruker dette som sitt hovedmål. Når det til og med i en og samme sending blander disse to målformene, blir det forvirrende for mange, ikke bare de som har hørselstap.

Jeg benytter meg av teksting for hørselshemmede og får fjernsynslyden direkte inn på øret. Jeg har også redusert syn og har noen ganger vanskeligheter med å lese navn og tittel på skjermen. Lener jeg meg borttil skjermen for å få det med meg, er det borte på et blunk. Det må da gå an med litt større bokstaver, navn og tittel er essensielt for få meningen fullt ut.

Etter mitt syn ville det ha hjulpet om NRK fremmet søknad til Kulturdepartementet for å få redusert nynorskandelen til 10 prosent eller fjernet pålegget.

Jeg skjønner at det noen ganger kan være problematisk å håndtere hovedinnholdet med tekstingen, men jeg skulle så gjerne slippe teksting over annen teksting.

For bortimot 40 år siden satt jeg sjøl i Kringkastingsrådet, men da hadde jeg ikke disse problemene. Jeg har klaget inn ovennevnte for dem, men ikke hørt noe. Hørselsforbundet må ikke gi slipp på dette problemet. Det er nettopp vi i godt voksen alder som er noe funksjonsnedsatt som er storforbrukere av blant annet NRK.