Nå har jeg levd med denne sykdommen i snart 20 år, preget av kamp, redsel og stor forundring over at det i det hele tatt er mulig for kroppen å lage slike symptomer. Er ikke vitenskapen kommet lenger? Er det virkelig sant at det ikke finnes en kur, eller medisiner?
Jeg ser for meg at samtalen mellom min nye «arbeidsgiver» Morbus Ménière og undertegnede kan ha utspilte seg omtrent sånn i 2007:
«– Du, den hendelsen i går vil nok medføre at vi må øke stillingsprosenten din til omtrent 450 prosent stilling fra nå av.
– Det er jo alle timene i en hel uke! Jeg har jo allerede 100 prosent stilling. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne klare å jobbe så mye? Hvordan kan jeg ta vare på familien min, ha et sosialt liv, hobbyer og slikt?
– Nei, det blir nok vanskelig.
– Jeg vil heller bare ha den gamle jobben, jeg!
– Det er nok ikke mulig å velge bort den nye jobben.
– Er det ingen mulighet til å si opp eller få redusert stilling? Kan den ikke overtas av andre? Er det virkelig en så viktig jobb?
– Nei, ikke viktig i det hele tatt, faktisk bare et stort pengesluk! Men denne jobben er det bare du som kan gjøre. Du må møte opp hver dag, hver time og hvert sekund helt til du dør.
– Det høres helt umenneskelig ut, er det i det hele tatt lov?
– Dette er helt innafor, og det er flere tusen andre mennesker i Norge som har denne eller lignende stillinger, du er ikke unik!»
Medarbeidersamtale 2026
«– Jaha, hvordan synes du det har gått siden du fikk ditt nye engasjement og utvidet stilling?
– Jo, det har jo gått på et vis. Jeg måtte gi opp den opprinnelige jobben, den jeg var utdannet til og glad i. I den nye jobben finnes det ingen opplæring, ingen kollegaer å dele byrden med og ingen fasit. Jeg har måttet lære alt alene, og arbeidsoppgavene blir aldri rutine.
– Men du fikk jo kurs?
– Ja, etter noen år fikk jeg tilbud om kompetanseheving, men jeg synes fremdeles ikke jeg mestrer jobben. Jeg har fått teknisk hjelpemiddel i form av høreapparat, men siden skaden er så stor og uopprettelig etter mange år med den nye jobben, har det dessverre ikke kunnet lette på belastningen som hjernen blir utsatt for. Det er så mye som skal tolkes og oppfattes, og det føles utmattende både kroppslig og kognitivt.
– Hva tenker du selv du kan gjøre for å bedre situasjonen?
– Jeg aner faktisk ikke. Jeg har forsøkt en rekke metoder og brukt store summer for å gjøre jobben lettere. Jeg har søkt hjelp hos behandlere med arbeidstitler som slutter på ‘log’, ‘peut’ og ‘pat’. Ingen har kunnet bidra til å lette arbeidsbyrden, og det hoper seg opp med nye oppgaver. Det er jo helt umulig å komme ajour! Og det føles veldig trist og leit og ikke kunne ha tid til familien, blant annet.
– Forstår! Uansett, jobben må gjøres! Så det er bare å stå på jenta mi! «Keep calm» og så videre, ja du vet…»
Slik ble det. Den nye jobben tok fullstendig over alt livet innebærer. Familie, ekteskap, økonomi, relasjoner, aktiviteter og til slutt spiste den også opp den opprinnelige jobben, som jeg var så glad i!
Jeg kan aldri si opp stillingen hos Morbus Ménière og jeg vil aldri bli oppsagt, men jeg håper at det snart vil være mulig å søke om redusert stilling! Eller en seniordag, en feriedag, en inneklemt dag, en langhelg? En av disse dagene som er som et pustehull, en lomme av frihet og normalitet før arbeidsuka starter igjen, og igjen.
Hørerør
Av Carl Ludvig Kjelsen, pensjonist
«Du skal høre mye før ørene faller av» heter det i et gammelt norsk munnhell. Det ble også brukt som programtittel på humorprogrammet «Rorbua» i NRK, sendt fra Tromsø
mellom 1987 og 2003. Stort sett med grove vitser, piano og øl. Da var det egentlig naturlig at epost-adressen var «duskalhoremye».
Maleren Vincent van Gogh orket ikke vente på ørefall, så han skar like godt av seg øret. Kanskje hadde han stemmer inne i hodet, slik at handlingen var bortkastet. Min mors gamle tante Kristine hadde dårlig hørsel og brukte hørerør. Som smågutt besøkte jeg en gang tanten, sammen med min mor. Da hun ikke forsto hva jeg sa til henne, halte hun fram et digert hørerør, og ville ha meg til å snakke inn i det. Jeg ble vettskremt, og rømte ut på gangen.
En kusine av meg, som bodde nærmere, husker også røret, og at tanten malte det, så det sto i stil med fargen på kjolen hennes. Da var det ikke alltid helt tørt, når det kom noen på besøk. Familien var ikke helt sikker på om tanten egentlig trengte røret: «Tanten hører det hun vil», ble det sagt, så de passet seg for å snakke bak ryggen på henne.
Under krigen hang det en advarselsplakat på alle radiotelefoni-stasjoner:
«Feind hört mit!»; fienden lytter.
«Små gryter har også ører» er en lignende advarsel til foreldre.
I dag er det mange som har nedsatt hørsel. Delvis forårsaket av høy musikk i ungdomsmiljøene.
Det har blitt et problem for Forsvaret når de skal rekruttere asdic-operatører til sonartjeneste i ubåtflåten. Og det hjelper ikke med hørerør.
Debattinnlegg sendes til: debatt@horselsforbundet.no
Kronikk (etter avtale)
Maks 5000 tegn (inkl. mellomrom).
Alle innlegg skal signeres. Legg gjerne ved portrettfoto.
Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte, redigere og publisere innlegg elektronisk.
