– Pappa er min største støttespiller og motivator, sier Daniel Tysland og smiler.

22-åringen fra Vennesla er født med nedsatt hørsel. Han fikk høreapparater som fireåring og forteller at han er «stokk døv» uten dem. Faren Per Morten har alltid vært hans største supporter.

– Farfaren min var lam fra livet og ned, men han bygde fortsatt hus. Han dro seg bortover gulvet og klarte alt. Da lærte pappa at selv om du har en stor funksjonsnedsettelse, så er det fortsatt mulig å gjøre ting.

Være som de andre

Gjennom barndommen var faren tydelig på at Daniel skulle gjøre som de andre barna.

– Det var ikke noe «stakkars deg, du kan ikke gjøre det, for du hører dårlig». Nei da, han sa heller «ta på deg høreapparatet og vær med ut og lek. Finn ut hvordan ting fungerer, gå i bursdager sammen med de andre».

Denne innstillingen til livet har Daniel tatt med seg videre.

– Noen bruker briller, noen bruker høreapparat, noen mangler et bein. På skolen kom det folk fra Nav som skulle henge opp ting som skulle vise når det ble for mye støy i klasserommet, men det ville jeg ikke ha. Jeg ville bare være normal. Er det mye støy, finner jeg mine egne metoder å takle det på. Det har vært viktig for meg, forteller Daniel som først tok fagbrev som industrimekaniker.

Nå er den største jobbdrømmen i ferd med å bli oppfylt: Nylig startet han på et toårig løp som lærling ved ambulansetjenesten i Fredrikstad.

– Det var en god følelse å få denne jobben. Jeg har jobbet hardt for det, så det var veldig deilig å få det til, sier han.

Følte mestring

Daniel har alltid likt å hjelpe andre, og mens han gikk på videregående, meldte han seg inn i Røde Kors’ hjelpekorps.

– Da følte jeg på en mestring jeg aldri hadde følt før, og jeg fant ut at det var dette jeg ville jobbe med. Så da ble det sånn. Det ble mer enn bare en jobb, det ble livsstilen min, sier han.

Drømmen om å bli ambulansearbeider kom etter at han hadde tatt kurset Avansert førstehjelp i Røde Kors.

– Det er det kurset som må til for å kunne bemanne beredskapsambulanse for Røde Kors. Da spurte veilederen min, Alexander Øen: «Hvorfor blir du ikke ambulansearbeider?» Han syntes jeg klarte det bra. Jeg sa at jeg er hørselshemmet, og at jeg derfor ikke trodde det var mulig. Ikke hadde jeg så gode karakterer på skolen heller, så jeg kom ikke inn på ambulansefag. Men veilederen viste meg retningen jeg kunne gå for å klare å bli ambulansearbeider. Da skjønte jeg at det var mulig, forteller han.

Han husker godt første gang han kjørte ambulanse.

– Det føltes helt riktig, at nå er jeg på riktig plass. Det var veldig givende, sier han.

Bygget eget utstyr

Som ambulansearbeider er hørselen viktig. Daniel forteller at det er flere utfordringer ved å ha nedsatt hørsel i jobben.

– Det er mye støy. Du må snakke med pasienter som kanskje har svak stemme. Og du må bruke hørselen aktivt når du kjører bil, når du prater med pasienter du behandler. Du må følge med på mye, sier han.

Men dette har ikke stoppet ham.

– Utfordringer er til for å løses. Si heller at dette skal vi klare! Jeg har alltid hatt denne hørselsutfordringen. Jeg tenker at det er bare sånn det er. Og så skal jeg klare alt det andre personer klarer. Jeg må bare finne andre for å klare det.

En av disse metodene er at Daniel har bygget sitt eget utstyr. Ved hjelp av utstyret han kaller «duppedingsene» sine, kan han få sambandet direkte over på høreapparatene. Stetoskopet blir også direkte overført til høreapparatene via bluetooth.

– Jeg spurte først hjelpemiddelsentralen om det var mulig å få tak i utstyr som kunne sende direkte til høreapparatene, men det var det ikke. Så begynte jeg å tenke: Politiet har jo sivile folk med ørepropper. Det må jo være mulig på et vis å koble det til et høreapparat. Og så kom jeg på denne muligheten. Det var mye prøving og feiling før det gikk. Men det var for å fullføre en drøm, sier han.

Imponerte sjefen

På arbeidsplassen har de tatt godt imot Daniel. May-Liss Thorvaldsen, assisterende seksjonsleder ved ambulansestasjonen i Fredrikstad, er svært fornøyd med den nye lærlingen. Hun forteller at hun ble overrasket da hun hørte at Daniel er hørselshemmet.

– Jeg var ikke klar over at han hadde en hørselshemming, så jeg ble veldig imponert over at han har turt å ta ambulansefag og stå for det han har lyst til å gjøre. Han er en oppegående gutt som virkelig har lyst til dette, sier hun.

Hun gir også mye skryt til utstyret Daniel har laget.

– I en av de første samtalene vi hadde med ham, lurte han på hva slags samband eller radio vi brukte her. Jeg lurte på hvorfor han var så opptatt av det og tenkte at det sikkert var en spesiell interesse. Men det handlet jo om at han ville vite om han kunne fortsette å bruke utstyret sitt her hos oss. Og det kunne han, sier hun.

Tøffe skoleår

Veien til livet som ambulansearbeider har vært lang og bratt. Daniel hadde en tøff oppvekst med mange voksenpersoner som ikke hadde tro på at han kunne lykkes.

– Det var mange som fortalte meg at jeg ikke kom til å få til noe. At jeg ikke kunne klare å leve som normalt. De har lagt vekt på at jeg har en funksjonsnedsettelse, at «dette klarer du ikke», forteller Daniel.

Heldigvis har han fått uvurderlig hjelp av Bjørn Jonassen i oppveksten. Han er tidligere fylkesaudiopedagog i Vest-Agder og ble kjent med Daniel da han begynte på barneskolen.

– Daniel er et eksempel på de mange som sliter veldig og hvor miljøet er usikre på hvilket potensial de har. Men Daniel har hele tiden hatt tro på seg selv, til tross for at han har møtt mye motgang, sier Jonassen.

Imponerte

Særlig barneskolen var problematisk. Daniel ble hengende etter og slet både faglig og sosialt. På ungdomsskolen gikk det bedre.

– På det tidspunktet hadde vi også to elever med hørselshemming fra andre skoler i kommunen, og vi gjorde det slik at disse tre elevene havnet i samme klasse. Det hjalp Daniel at han ikke var alene om å bruke utstyr, forteller Jonassen.

Daniel viste allerede på den tiden en sterk motivasjon for å lykkes.

– Han imponerte meg i måten han snakket om egen situasjon på. Han ble mer og mer reflektert. Jeg har sett hvordan han har slitt og hvordan han har stått på for å komme frem i livet.

Viktig med motivasjon

Daniels positive holdning spres videre gjennom foredrag i Hørselsforbundet. Han har hatt flere foredrag for foreldre til barn med hørselsnedsettelse.

– Jeg forteller til foreldrene at du er nødt til å la barnet leve livet sitt. Du kan ikke forskjellsbehandle. Du må på ingen måte finne på å undervurdere barnet, sier han.

Jonassen støtter denne tankegangen:

– Det er klart at gjennom hjelpeapparatet som vi bygger opp, kan det være at en fratar ungene muligheten til å utvikle seg. De blir så avhengige av hjelp at de ikke blir selvstendige nok. Det er viktig å huske at selv om du har en hørselshemming, så har du så mange andre positive ting ved deg, og de må ikke bli glemt.

Ikke noe problem

Daniel mener det er viktig å ikke se etter problemer. Ved siden av lærlingejobben, jobber han for Medic Sør, om står for helseberedskap på festivaler og andre arrangementer.

– Der er det et enormt støynivå. Jeg har nå jobbet der i fire år og stortrives med jobben og arbeidsoppgavene. Jeg glemmer at jeg har en hørselshemming når jeg er på jobb, og derved klarer jeg å gjennomføre og mestre arbeidsoppgavene jeg skal.

Å bruke høreapparat er heller ikke noe problem.

– Når jeg står opp om morgenen, tar jeg på meg høreapparat på samme måte som jeg tar på meg klær. Deretter tenker jeg ikke mer over det i løpet av dagen. Det gjør at jeg kan fungere tilnærmet normalt og leve på lik linje med andre.

– Hvis noen av leserne tenker at de også har lyst til å bli ambulanse­arbeider, kan de klare det?

– Dette er ikke et yrke for alle, men om du har en drøm og du har lyst, så kan du få det til. Om du jobber hardt og er målrettet, så går det. Mitt hovedbudskap er at du ikke må fokusere på utfordringene ved å være hørselshemmet, se heller på mulighetene, sier Daniel.