Forfatter: Din Hørsel

1    Hva opptar deg mest akkurat her og nå?

Siden dette skal på trykk i Din Hørsel, må jeg si jeg er opptatt av hvordan hørsel er blitt satt på den politiske dagsordenen. Jeg har fulgt Hørselsforbundet tett i over ti år, og det gleder meg å se den medvinden organisasjonen har fått de siste årene.

2 Hva er det gode liv for deg?

Hjembyen Alta, ute på sjøen med alle ungene i båten og fisk på kroken. Samtidig finner jeg mye av det gode liv på jobb, sammen med alle de fantastiske kollegaene mine på Ahus. Hver dag gjør de sitt ytterste for å gi pasientene best mulig behandling. Å hjelpe mennesker med hørselstap slik at de kan delta på de arenaene de ønsker, er en svært meningsfull oppgave.

3 Hvilken hendelse eller person har påvirket deg mest, og hvorfor?

Det må bli foreldrene mine. De lærte meg optimisme, pågangsmot og troen på at styrke ofte kommer gjennom motgang så lenge man klarer å sortere tankene sine. Å gi barn både trygghet, tillit, veiledning, utfordringer – og akkurat passe mengde motstand – er kanskje en av livets vanskeligste balanseganger.

4 Hvilken drøm ønsker du skal være oppfylt om ti år?

Med dagens samfunnsutvikling føles ti år nesten som en evighet. Samtidig vet vi hvor langsomt utviklingen innen hørselsfeltet ofte går. Jeg håper at audiografer om ti år har fått langt større faglig autonomi innen høreapparatrehabilitering. De som sitter med den reelle kompetansen, bør også ha avgjørende innflytelse på behandlingen. Audiografer bør kunne drive egne klinikker innenfor den offentlige helsetjenesten, gjerne i tospann med audiopedagog.

5 Hvis du kunne leve livet ditt om igjen, hvilke valg ville du tatt?

Jeg kan nesten høre faren min si at man ikke skal bruke tid på slike spørsmål. Med fire fantastiske barn er det i alle fall vanskelig å se for seg et annet liv. Men jeg skulle gjerne ha funnet veien til audiografyrket tidligere. Jeg kunne også tenkt meg å ta en master i audiologi eller utdanne meg til audiopedagog, noe som er en uslåelig kombinasjon.

6 Hva er ditt favorittord eller din favorittsetning?

«If it doesn’t hurt, it doesn’t work» For meg handler det om tilvenning til høreapparater. Med god veiledning bør førstegangsbrukere utfordres lydmessig, gjerne bruke volumkontrollen aktivt i starten og gradvis venne seg til alle lydene der ute. Snill lyd blir fort kjedelig, og man bruker unødig lang tid på å nå rehabiliteringsmålene.

7 Hvilke bøker har du på nattbordet eller på øret?

Terry Pratchett, en forfatter som gjennom fantasiverdenen Discworld
minnet oss om at mennesker er rare, feilbarlige og ofte irriterende. Og dermed uendelig fascinerende
og vel verdt å bry seg om. Du er ikke irriterende, du bare hører dårlig.

8 Du har invitert gjester til middag. Hva serverer du?

Kongekrabbe til forrett, kveite til hovedrett og sjokolademousse til dessert.

9 Hva gjør du for å ta vare på egen eller andres hørsel?

Jeg bruker alltid propper eller hørselsvern på konsert, og den regelen gjelder for hele familien. I jobben som audiograf handler det først og fremst om å hjelpe folk til å få mest mulig ut av den hørselen de har. Gjennom Audiografforbundet ledet jeg for noen år siden en forebyggende kampanje i samarbeid med Hørselsforbundet og Helsedirektoratet. Artistene Marcus & Martinus var frontfigurer, og det var veldig morsomt å være med på.

10 Hvilke saker bør Hørselsforbundet prioritere framover?

Hørselsforbundet anno 2026 fremstår mer målrettet og tydelig enn noen gang. Nå gjelder det å holde kursen og ta vare på både ansatte og frivillige som har gitt nytt liv til viktige saker. Jeg mener audiografenes rolle må løftes fram. Hørselsnorge taper på at audiografenes kompetanse ikke utnyttes fullt ut. Derfor bør behovet for større faglig selvstendighet og egne audiografdrevne klinikker få mer oppmerksomhet.

Navn: Håvard Ottemo Paulsen
Alder: 48 år
Bosted: Åråsen, Lillestrøm
Yrke: Audiograf ved Høresentralen på Ahus
Type hørselsutfordring: Begynnende hørselstap

Bergen kommune vurderte i fjor høst å melde seg ut av SAPT under budsjettbehandlingen. Men før jul vedtok bystyret enstemmig å videreføre medlemskapet, etter innstilling fra byrådet og et målrettet interessepolitisk arbeid fra Hørselsforbundet og Blindeforbundets avdelinger i Vestland og Bergen.

Dermed er den eneste tjenesten av sitt slag i Norge sikret drift frem til 2029. (Se faktaboks).

Lobbyvirksomhet

Hørselsforbundet Vestland og lokallaget i Bergen engasjerte seg sterkt for å forhindre at tjenesten skulle legges ned. Lokalleder Geir Ingvald Amundsen i Bergen frontet kampen overfor byens politikere.

–  Vi drev aktiv lobbyvirksomhet overfor de politiske partiene, spesielt Pensjonistpartiet, Bergenslisten, Nærings- og industripartiet og Arbeiderpartiet. Med gode krefter fikk vi byrådet til å snu og fremme et enstemmig forslag til bystyret om å videreføre tjenesten, sier Amundsen.

Lavterskeltilbud

Den syns- og audiopedagogiske tjenesten er et lavterskeltilbud som dekker alle kommunene i gamle Hordaland og Gulen kommune i tidligere Sogn og Fjordane fylke. Opprinnelig var tjenesten rettet mot barnehager og skoler, men er senere utvidet til å gjelde også eldre med syns- og hørselsutfordringer.

– Det ble satt en øvre grense på 70 år for å bli omfattet av tjenesten, men denne grensen fikk vi også fjernet etter en kraftig «grasrotbevegelse» i regi av Funksjonshemmedes fellesorganisasjon. Ettersom vi blir stadig flere eldre og lever lenger, er dette viktig. I Bergen sier vi gjerne at SAPT følger deg fra vugge til grav. Det er et uttrykk som godt beskriver den viktige rollen SAPT spiller, sier Amundsen.

Tjenesten kan blant annet:

• kartlegge behov og gi individuell veiledning
• gi råd om tilrettelegging i barnehage, skole og utdanning
• veilede ansatte, lærere og andre personer rundt brukeren
• bidra til gode lyd-, lærings- og arbeidsmiljøer
• gi råd om hørselstekniske hjelpemidler og hvordan de kan brukes
• samarbeide med blant andre barnehager, skoler, PPT, arbeids­givere og Nav
• bistå med søknader om aktuelle hjelpemidler
• tilby kurs og opplæring til brukere, pårørende og fagpersoner
• gi råd om tilrettelegging og varsling i hjemmet

Amundsen understreker at tjenesten også er viktig av to andre grunner:

– Den avlaster audiografene i spesialisthelsetjenesten, hvor ventetiden for tiden er veldig lang mange steder. I SAPT er ventetiden to til tre måneder. I tillegg har mange små kommuner begrensede ressurser og er avhengige av hjelp.

Godt samarbeid

I kampen for å bevare SAPT har Hørselsforbundets fylkeslag spilt en sentral rolle.

– Fylkesstyret og jeg personlig har vært sterkt engasjert i denne saken og har hatt en koordinerende rolle hele veien, forteller leder Jan Erik Hagesæter i Hørselsforbundet Vestland. 

– Vi valgte en strategisk arbeidsfordeling der lokallaget i Bergen med leder Geir Ingvald Amundsen i spissen skulle stå for den direkte kontakten med de politiske partiene. Dette har vært et veldig vellykket organisatorisk samarbeid. Vi er glade for innsatsen og resultatet, og vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra medlemmene våre. For dem er dette en særdeles viktig tjeneste, sier Hagesæter.

Sentral honnør

Han får følge av Hørselsforbundet sentralt og leder for samfunn og politikk, Ragnhild S. Støkket.

– Vi er imponert over det solide og gode arbeidet som er lagt ned lokalt her. Dette er et godt eksempel på hvordan systematisk dialog med politikere og tjenesteleverandører kan snu en beslutning. Kunnskap om hvilken betydning tjenesten har for enkelt menneskers liv, er viktig. De har i tillegg jobbet godt sammen med oss sentralt i Hørselsforbundet, hvor vi har bygget på hverandres kunnskap og styrke, sier hun.

Dette er SAPT

• Syns- og audiopedagogisk tjeneste (SAPT Vestland) gir råd og oppfølging til brukere bosatt i tidligere Hordaland. Hjelper også kommuner som mangler egen syns- og audio-pedagogisk kompetanse.
• Over 4000 personer har fått bistand siden 2020. Antall saker økte fra 663 i 2024 til 937 i 2025.
• SAPT er et interkommunalt samarbeid mellom 26 kommuner i Vestland.
• Bergen kommune er verts-kommune, og tjenesten har 13 ansatte.

Kilde: SAPT Vestland

– Jeg vil bli audiograf for å hjelpe andre som har hørsels­nedsettelser. Jeg vet selv hvordan det er å ikke høre alt. Jeg er jo døv selv, forteller Eline Siegwarth (19), som studerer audiologi ved NTNU i Trondheim på andre året.

Eline fikk operert inn cochleaimplantat (CI) da hun var ni måneder. Lyden kom tidsnok til at hun ble talespråklig og fikk et godt språk.

Nå vil hun hjelpe andre til å få bedre livskvalitet, og hun synes det er spennende å lære om ulike typer hørselstap.

– Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av hva som skjer i hjernen og hørselsnerven inni øret, forteller den blide 19-åringen. Allerede på ungdomsskolen bestemte hun seg for at hun ville bli audiograf.

– Jeg har jobbet hardt på skolen for å få gode nok karakterer til å komme inn på NTNU, og nå er jeg her.

God tilrettelegging

Denne dagen våknet Eline som vanlig av at senga ristet. Under den ligger nemlig den vibrerende vekkeklokken hennes.

– Det er veldig irriterende. Det kjennes som et jordskjelv, ler Eline.

På den nye NTNU-campusen Helgasetr er et førtitalls audiologistudenter samlet. Forelesningssalen har store, flate vinduer og vindusvegger, men akustikken er likevel overraskende god.

Eline sitter i en av mange smågrupper rundt et bord langt unna foreleseren. Det gjør at hun kan ha oversikt over hva som skjer.

To av foreleserne har på seg mikrofoner, og Eline har utstyrt hovedforeleseren med eget Roger-utstyr. I tillegg benyttes to mikrofoner som de to andre foreleserne og studentene bruker når de skal si noe i plenum.

– På den måten får jeg lyd på CI-en min, og kan høre det som sies i hele rommet, forklarer hun.

Skrivetolker fra Nav

I tillegg har Eline skrivetolker fra Nav hjelpemiddelsentral på nesten alle forelesninger. De transkriberer det som blir sagt og sender det over nettet slik at Eline kan laste det ned på sin maskin.

Ordnet tilretteleggingen selv

Eline har selv sørget for all tilrettelegging hun får under audiologistudiet.

– Mamma har alltid hjulpet meg med tilrettelegging i barnehagen og på skolen, men denne gangen har jeg gjort det selv. Det var litt skummelt, men det var god mestring i å gjøre det selv.

På videregående gikk Eline på Briskeby videregående
skole utenfor Drammen. Der var de åtte elever i klassen, og alle hadde hørselsutfordringer. Det ble derfor en stor overgang å begynne på audiologistudiet i Trondheim, men Eline føler det har gått over all forventning.

Allerede første uka sa hun ifra til medstudenter og forelesere at hun ville at de skulle bruke mikrofon, og helst plassere den på haka, slik at hun kan munnavlese.

– De har vært veldig flinke. Og dersom det likevel er noe jeg ikke får med meg, kan jeg spørre medstudentene
mine, sier Eline, som har fått mange gode venner på studiet.

Nyttig veileder

Tidligere i år kom en ny veileder fra Likestillings- og diskriminerings­ombudet, Individuell tilrettelegging for
studenter med funksjonsnedsettelser, om rettigheter etter likestillings- og diskrimineringsloven. Den viser hva slags tilrettelegging studenter som Eline har rett på.

– Veilederen tydeliggjør rettighetene og gjør de tilgjengelig for målgruppen. Den forteller hvilket ansvar studiestedet har, og om studentens medvirkningsplikt, forteller Stina Helmen, avdelingsleder i Hørselspedagogene.

Hun anbefaler alle som skal begynne å studere å starte
prosessen i god tid før studiet begynner.

– Man bør begynne å søke om teknisk utstyr og skrive­tolk senest siste halvdel av tredjeklasse på videregående, sier hun, og presiserer at det er fornuftig å bruke hjelpemidler for å få en best mulig studiehverdag.

Eget utstyr på laben

Studieprogramleder Lars Gunnar Rosvoldaunet ved audiograflinja på NTNU forteller at de til enhver tid har studenter med hørselsnedsettelser.

– Ikke så mange med tilsvarende dårlig hørsel som Eline, men hun har vært veldig flink til å ordne med egen tilrettelegging.

Rosvoldaunet forteller at de konsekvent bruker mikrofon når de sitter i grupper på laben.

– Eline har en fast stasjon på lab med eget utstyr, slik at hun kan høre pasienten og det som blir sagt i datamaskinen.

Utover det får hun tilrettelegging på eksamener i form av utvidet tid, og hun får sitte på et mindre rom med lite bakgrunnsstøy.

Avgjørende tilrettelegging

Eline tror det nærmest ville vært umulig for henne å følge fire timer med undervisning i strekk, med munn­avlesning og prat i bakgrunnen, uten tilrettelegging.

– Nå får jeg med meg informasjonen som er viktig. Jeg lærer fagbegrepene og kan sette dem inn i en sammenheng. Det gjør det gøy å studere. Tilretteleggingen gjør studiehverdagen mye enklere. Jeg trenger færre pauser og blir langt mindre sliten. Uten den hadde jeg måttet dra rett hjem etter forelesningene for å sove. Da tror jeg ikke at jeg hadde klart å fullføre studiet.

Studiet er treårig, og selv om det er nok til å bli audiograf, vurderer Eline å ta et ettårsstudium i tegnspråk ved NTNU i etterkant, slik at hun også kan hjelpe tegnspråklige. Den store drømmen er å kunne jobbe på Rikshospitalet.

– Jeg har hatt alle mine kontrolltimer der. Det er et veldig bra miljø på Rikshospitalet, og der kan jeg hjelpe mange med ulike hørselsutfordringer.

Trives som student

Eline trives kjempegodt i studentbyen Trondheim.

– Det er en fin by. Den er stor, men ikke så ille, selv for meg som kommer fra en liten bygd i Sør-Odal utenfor Kongsvinger, smiler hun.

Hun skryter også av det sosiale miljøet på studiet.

– Jeg er veldig fornøyd. Alle medstudentene er veldig snille, sier Eline, som ofte henger igjen på campus med en gruppe for å studere etter endt dag.

– Det fungerer godt om vi finner et stille rom. I fellesområdene kan det derimot bli litt mye støy, og da blir jeg fort sliten.

Med i studentorkester

Hver onsdag er hun med i et studentorkester.

– Jeg har spilt trompet siden jeg gikk i fjerdeklasse på barneskolen. Det liker jeg godt å holde på med.

For å få unna spørsmål om hørselsnedsettelse og CI valgte hun å ha håret i hestehale første dagen i korpset.

– Jeg ville ikke skjule at jeg hører dårlig, men det var egentlig svært få som spurte meg om det. Det er fint å bare kunne være meg selv.

– Hva gleder du deg mest til dette studieåret?

– Å lære mer om hørselstesting av barn og om høreapparatbruk og tilpasning. Det blir spennende.

– Jeg husker selv min første opplevelse av tekst-TV, sier Henrik Grue Bastiansen, mediehistoriker og professor i kommunikasjon ved Høgskolen i Volda.

– Det var i 1983 da tjenesten var helt ny. Jeg hadde noen kamerater på besøk, og vi gikk inn på denne nye tjenesten og lot oss fascinere av teksten som kom opp på TV-skjermen.

Han var ikke alene om å la seg imponere. For teksten på skjermen kunne tilby noe helt nytt. Den enkle grafikken ga tilgang på vær, nyheter, TV-guide og sportsresultater og fikk raskt brukere i alle aldersgrupper over hele landet.

Men i fjor var det over. Den 20. august 2025 ble NRKs tekst-TV-tjeneste lagt ned. Et fenomen som var mer enn bare informasjon, og som markerte overgangen fra lineær-TV til det digitale skjerm-samfunnet.

Fra hjelpemiddel til folkefavoritt

Britene var først ute med BBCs Ceefax, som startet i oktober 1972. Elleve år senere dukket de første tekst-sidene opp i Norge og på NRK. Publikum ble møtt med en simpel grafikk som minnet om noe fra datamaskinens barndom.

Tjenesten startet som et tilbud til døve og hørselshemmede, men ble raskt et nyttig medium for alle. Sportssidene var særlig populære, der fotballresultater og tippe-tips ble flittig sjekket.

– Denne tjenesten ble veldig mye brukt og var et av de største og mest brukte innholdstilbudene til NRK, forteller Bastiansen.

Flere lesere enn avisene

Populariteten eksploderte. I 1995 nådde tjenesten én million daglige brukere, og ti år senere tallet var økt til en og en halv million. I 2009 var det flere som leste tekst-TV enn aftenposten.no eller papir-Dagbladet.

Konkurranse fra den digitale verden

Men internettet var kommet, og da smarttelefoner og sosiale medier inntok planeten på 2000-tallet, ble teksten på TV mindre viktig. Men den var fortsatt viktig for enkelte grupper, i 2014 var 30 prosent av norske pensjonister innom tekst-TV daglig.

I 2015 var det fortsatt flere som brukte tekst-TV enn Twitter (ni mot sju prosent), men den nedadgående trenden lot seg ikke stoppe, og var den samme over hele Europa. Britene la ned sin tjeneste allerede i 2012. I Norge la TV2 ned i 2017, etter 25 års drift. NRK fortsatte med synkende lesertall, som i 2024 landet på tre prosent.

Har spilt en viktig rolle

Det er ingen tvil om at bruken av tekst-TV var omfattende. Men ifølge Bastiansen handlet det om noe mer enn været og raske sportsresultater.

– Brukertallene for tekst-TV har vært astronomisk høye, selv i Norge. De høye tallene forteller oss at dette var et viktig tilbud for dem som hadde behov for denne type tekst på TV-skjermen, slik som hørselshemmede, eldre og personer uten digital kompetanse.

Tjenesten bandt ikke bare sammen landet, men var også et tilbud for de som ellers kanskje ikke leste aviser.

– Tekst-TV har spilt en viktig rolle for å inkludere flest mulig til det fellesskapet som det er å kunne se og følge med i NRKs TV-programmer. Det er det ingen tvil om, sier Bastiansen, som håper andre tekstformer på skjerm kan komme som erstatning.

Informasjon i krise og krig

Tekst-TV-ens historie viser at informasjonstjenesten har vært viktig i kriser og krig, både i Norge og andre land. Under Balkan-krigen på 1990-tallet brukte for eksempel kroatene tekst-TV til å sende varsler om bombing og fiendtlige fly. Dette ble gjort for å omgå jugoslaviske kommunikasjonskanaler.

Her hjemme var det tekst-TV som ga Hedmark-politiet beskjed om terrorangrepet 22. juli 2011, da deres eget varslingssystem var nede.

Slutten på en epoke

På tross av tjenestens betydning har det vært lite forskning på tekst-TV. En av de første studiene kom først i 2016 med boken «Teletext in Europe – From the Analog to the Digital Era». Der skriver en rekke forskere fra flere land om tjenestens kulturelle og historiske betydning. Redaktører var professorene Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen og Hilde van den Bulck ved Universitetet i Antwerpen.

Kunst av fargede tekstblokker

I boken sammenligner den finske medieforskeren Marko
Ala-Fossi tekst-TV med sonetter, en klassisk diktform brukt av blant andre William Shakespeare, som i likhet med tekst-TV har klare begrensinger på form og omfang, noe forskeren mener kan være en av årsakene til suksessen.

Om tekst-TV kanskje ikke var direkte poetisk, har den like fullt gitt opphav til nettsiden teletextart.com. Den publiseres av et finsk kunstnerkollektiv med fokus på kunst inspirert av tekst-TVens utforming. At tjenesten er i ferd med å forsvinne fra de fleste land, hindrer ikke kunstnerne å bringe tradisjonen videre. Stadige utstillinger, festivaler og et digitalt museum (på tekst-TV) vitner om at den vil fortsette å leve videre, selv etter at teksten forsvinner fra TV-skjermene.

I Norges statskanal har den 42 år gamle tjenesten likevel gått over i historien.

– Med nedleggelsen kan vi si at en epoke er over. Jeg tror NRK må ha ment at tjenesten kunne erstattes av andre og liknende tekniske tilbud, sier Bastiansen.

Så gjenstår det å se om savnet etter teksten blir like stort som dets bidrag til historien.