Forfatter: Bjørg Engdahl

TEKST Bjørg Engdahl 

Alle kampanjer har en målgruppe, og i år velger Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) å henvende seg til en rekordstor gruppe: Folk flest.

Det er nemlig slik at de fleste nordmenn vil få hørselsutfordringer tett på livet, enten selv eller i familie og omgangskrets. Over én million nordmenn lever allerede med et eller annen problem knyttet til hørsel. Med en befolkning som stadig blir eldre, vil antallet bare øke de neste årene.

Store konsekvenser

Ubehandlet hørselstap kan få en rekke alvorlige konsekvenser, både helsemessig og sosialt, i form av isolasjon og ensomhet, økt ulykkesrisiko og muskel- og skjelettplager. Flere studier viser også økt risiko for å utvikle demens.

– Det viktigste folk kan gjøre for å forebygge, er å teste hørselen tidlig. Dessverre kvier fortsatt mange seg for å søke hjelp og for å få høreapparat. Dette ønsker vi å gjøre noe med, sier markeds- og kommunikasjonssjef Elise Nyborg Eriksen. Hun leder arbeidet med det som blir den trettende Hvert Øre Teller-kampanjen i HLFs historie.

Nasjonal hørselstest

Målet i år er å senke terskelen for å søke hjelp og få så mange som mulig til å teste seg ved hjelp av en nyutviklet digitaltest.

– Dette blir en spennende kampanje som vi tror vil engasjere bredt. Vi skal belyse at hørselstap er noe som angår oss alle ved å få så mange som mulig med på det vi kaller en Nasjonal hørselstest. På kampanjesiden kan du spille inn beskjeder og skape en personlig test, som så kan deles med venner og familie. Vi gleder oss, sier Eriksen.

Slik blir kampanjen

Den digitale kampanjen rulles ut under HLFs landsmøte i Trondheim 15. juni og skal synliggjøres med annonser og på Facebook, Instagram og LinkedIn.

23. august starter del to av Hvert Øre Teller. Frem til 23. september skal lokallagene ut på gater og torg med stands og aktiviteter. Også her vil hørselstesting stå sentralt i tillegg til å spre informasjon og gode råd om hørsel.

Fjorårets Hvert Øre Teller rettet søkelyset mot den lange ventetiden i hørselsomsorgen. Temaet fikk stor oppmerksomhet, og 230 mediesaker ble laget i kampanjeperioden. Det lokale engasjementet blant medlemmer og tillitsvalgte var også stort. 75 HLF-lag arrangerte til sammen 154 stands.

Du kan lese mer om årets kampanje og lokale arrangementer på: www.hlf.no/sammenblirvihort

TEKST Bjørg Engdahl FOTO Colourbox

«Handlingsprogram 2025-2028» er det viktigste dokumentet som skal diskuteres under landsmøtet i Trondheim 13.-15. juni. Her legges føringer for hva HLF skal prioritere frem til neste landsmøte. (Strategiske
mål og aktuelle saker kan du lese om under hvert hovedtema).

Navnedebatter

Navnedebattene kan bli mange når nytt sentralstyre, komiteer og ny forbundsleder etter Bjørg Kampestuen-Berntzen skal velges (se sidene 36-39). Landsmøtet skal også avgjøre hvorvidt Hørselshemmedes Landsforbund skal bytte navn til Hørselsforbundet.

Navneendring eller ikke, organisa­­sjonens visjon ligger fortsatt fast: «Et samfunn som gir like muligheter for alle, uansett hørsel». I klartekst betyr dette likestilt deltakelse og inkludering i alle livsfaser og på alle arenaer, noe som skal gjennomsyre alt politisk påvirkningsarbeid.

«HLF skal være i takt med samfunnsendringer», ifølge det strategiske målet for organisasjonsutvikling. Her vektlegges blant annet likepersonordningen, digital skolering av tillitsvalgte og økt innsats rettet mot medlemmer fra 35 år og oppover.

Helse

Lang ventetid har vært og skal fortsatt være en prioritert sak for HLF.

Strategisk mål: Å fremme god hørsels-helse og forebygge hørsels-skader og følgeplager.

HLF skal jobbe for:

• Veiledende ventetider må på plass i alle faser av pasientreisen. I dag er veiledende ventetider for barn og voksne henholdsvis 12 og 26 uker.
• Kunnskapsbaserte retningslinjer for offentlige hørselsklinikker for hørselstap og tinnitus må på plass.
• Medisinsk avklarte pasienter med hørselstap skal kunne følges opp direkte av audiograf i øre-nese-halsavtaleklinikk.
• En hørselsomsorg som leverer kvalitetsnormerte helsetjenester og oppdatert hørselsteknologi.
• Økt kunnskap om hørsel blant fastleger, ansatte i bedriftshelsetje-nesten og kommunehelsetjenesten.
• Personer med hørselsutfordringer skal tilbys kommunale hørselskontakter med hørselskompetanse,
• og HLFs likepersoner skal supplere helsetjenesten med erfaringsbasert læring og motivering.
• Økt satsing på ambulante hørselsfaglige tilbud, gjerne i samarbeid med andre kommuner, hjelpe-
  middelsentral og hørselssentral.
• Å være en viktig aktør innen helsefrivilligheten gjennom likepersonsordningen og som profesjonell tjenestegiver innen rehabilitering og utdanning (HLF Rehabilitering og Briskeby videregående skole).

Arbeidsliv

Strategiske mål: Å gi personer med hørselsutfordringer nødvendig tilrettelegging for å delta likestilt i arbeidslivet.

HLF skal jobbe for:

• Økt kunnskap om hørsel, godt lydmiljø, tilrettelegging og universell utforming
• Økt samhandling mellom arbeidsgivere, hjelpemiddelsentral og helsetjenesten om individuell tilrettelegging og en bærekraftig finansiering av tilretteleggingen.
• Sikre at personer med hørselsutfordringer og arbeidsgivere får nødvendig kunnskap om hørselsutfordringer, universell utforming og tilrettelegging.
• Sikre at Nav er tettere på arbeidsgivere med informasjon om relevante tjenester, og tilbud om oppfølging og tilrettelegging med rådgivning.
• Mer systematisk registrering av hørselsskader i yrkeslivet på nasjonalt nivå.

Opplæring og utdanning

Strategisk mål: Å gi barn og unge med hørselsutfordringer mulighet til likestilt deltakelse i barnehage, skole og fritid.

HLF skal jobbe for:

• Fremme kunnskap, holdninger og praksis som inkluderer barn og unge med hørselsutfordringer i barnehage, skole og fritid.
• Sikre systematisk kartlegging av hørsel på helsestasjonens fireårskontroll, i tråd med Helsedirektoratets anbefaling.
• Sikre at barnehageansatte og lærere får god hørselsfaglig rådgivning og tilrettelegging fra Statped i kommuner som mangler fagkompetanse.
• Sikre at fysiske elevkurs fortsatt er en del av Statpeds mandat.
• Sikre at kompetansen innen lytte- og taletrening styrkes, slik at det talespråklige tilbudet er uavhengig av barn og unges bosted og valg av morsmål.
• Sikre videreføring av tilbudet til talespråklige unge ved Hørselspedagogene HLF Rehabilitering as.
• Sikre videreføring av nasjonalt videregående talespråklig skoletilbud ved Briskeby videregående skole i Lier.
• Hørsel og kommunikasjon må inn i timeplanen til lærerutdanningene.

TEKST og FOTO Bjørg Engdahl

– Nå kjører vi fly med stemmen til vi treffer C-en der den skal være, ok? Dere har den inni dere alle sammen. Kristina Bjørnereim bruker hånden for å illustrere hvordan tonene svever opp og ned på skalaen. Hun er bachelorstudent med fordypning i korledelse ved Norges Lærerakademi og har denne våren motivert seks «elever» i alderen 26 til 84 år til å gjøre noe de egentlig ikke tør: Synge høyt i kor. De har alle cochleaimplantat (CI), derav navnet CI-koret, som altså er det første i landet.

Prosjekt med musikkglede

Bak prosjektet «Musikk er livsglede – Musikktrening for CI-brukere» står audiopedagog Kristine Aslaksen, som er tilknyttet HLF Rehabilitering i Oslo. Her har hun tilbudt musikktrening i grupper siden 2023, og noen av deltakerne har takket ja til kor.

– CI-koret er så bra at jeg gladelig reiser fra Stavern for å være med, sier Marit Nalum Molund. Hun har spilt piano siden hun var liten, men når det gjelder sang, har hun ikke følt samme mestring. Sammen med Heidi Erlandsen har hun tatt tog mellom Sandefjord og Oslo seks tirsdager på rad for å bli med på korøvelsene.

Julia Johnsen Halsebø (26) har hele livet vært glad i å høre på musikk, men korsang er nytt også for henne. Hun synes det er morsomt å lære tekst og melodi ved å bruke både stemme og kroppsrytme, slik kordirigenten lærer dem. Denne kvelden øver de på Live Aid-sangen «We are the world».

Vil spre ideen

Kristine Aslaksen skulle gjerne forlenget livet til CI-koret når prosjektet, som er finansiert av Stiftelsen Dam, avsluttes til sommeren. Håpet er kunne etablere et permanent tilbud etter hvert, samt å inspirere eget fagmiljø til å ta i bruk musikk som lyttetrening. Hun lager nå et metodehefte som både fagfolk og kordirigenter kan bruke for å inkludere flere syngende CI-brukere.

TEKST Bjørg Engdahl FOTO Ung Hørsel og privat

En enstemmig generalforsamling vedtok 16. mars at navnet HLFU (Hørselshemmedes Landsforbunds Ungdom) går inn i historien etter 50 år. Nå er det Ung Hørsel som gjelder for de drøyt 1100 medlemmene.

Diskusjon rundt hemmet

Nina Abusdal, nyvalgt leder av Ung Hørsels styre, forteller at ønsket om nytt navn har vært diskutert i flere år. Debatten har særlig dreid seg om begrepet hørselshemmet.

– Flere unge føler ordet er negativt ladet og kjenner seg ikke igjen i det å være hemmet i dagens samfunn. Vi ønsker samtidig å fornye oss og ha et navn uten forkortelse. Navnet Ung Hørsel er selvforklarende, og vi tror det blir lettere å få med flere medlemmer med et fengende navn som dette. Navnet er mer åpent for at det handler om hørsel og ikke at man «bare» er hørselshemmet, sier Abusdal. Hun forteller om jubel i salen da nytt navn ble vedtatt.

Rakere rygg

– Hvilke reaksjoner har dere fått så langt på det nye navnet?

– Bare positive tilbakemeldinger. Jeg har snakket med medlemmer som forteller at de er lettet og at det var på høy tid med en navneendring. Vi var stolte av å være medlem av HLFU, men nå kan vi gå med enda rakere rygg, sier Abusdal.

Debatt på landsmøtet

Også på HLFs landsmøte i Trondheim 13.- 15. juni blir det navnedebatt. Sentralstyret i HLF har i sin innstilling til landsmøtet foreslått å endre navn til Hørselsforbundet. Navneforslaget har vært ute til høring i alle fylkeslag, og alle har gitt sin tilslutning til forslaget.

Forslaget var også oppe under HLFs landsmøte i Bodø i 2022, der et klart flertall ønsket nytt navn. Under voteringen manglet det én stemme for å sikre to tredjedels flertall, slik vedtektene krever. Dermed ble Hørselshemmedes Landsforbund stående som organisasjonsnavn.

Viktig stemme

Styret i Ung Hørsel håper på et annet utfall under landsmøtet i juni.

– Vi argumenterte for en navn­e­endring under sist landsmøte og vil være med i debatten i år også. Vi er ungdommen, og vår stemme er viktig. Vi vet at den gjennomsnittlige alderen på medlemsmassen i HLF er over pensjonsalder. Disse medlemmene må ikke glemme at det er vi som trer inn i HLF om noen år. Det er vi som skal fortsette deres viktige arbeid gjennom interessepolitikk, informasjon og aktiviteter for å bedre medlemmenes livssituasjon og utfordringer, understreker Abusdal.

Det nye styret

Den nye lederen i Ung Hørsel har vært aktivt medlem av HLFU siden 2010, lokallagsleder i det som nå heter Ung Hørsel Agder og hun har vært med i Ung Hørsels styre siden 2017.

De øvrige medlemmene av det nyvalgte styret er Stine Cathrine
Wold. (nestleder), Lilja Eveline Mor­tensdatter Steen, Gaute Sylte, Erlend Aalbu og Tor André Myhre. Varamedlemmer er Maren Andersen og Isabel de Graaf.

Gratulasjoner

– HLFs generalsekretær Inger Helene Venås har følgende kommentar til navneendringen:

– Vi vil gratulere den fine ungdomsorganisasjonen vår med nytt navn. Vi merker oss begrunnelsen om at ordet «hemmet» er negativt ladet, og at de ikke kjenner seg igjen i dette begrepet. Dette er jo også en av grunnene til at sentralstyret innstiller på navnebytte til Hørselsforbundet. Hos oss skal alle føle seg inkludert og velkommen.

Les intervju med Ung Hørsels nye leder Nina Abusdal på side 40.

Ungdomsorganisasjonen

• Ungdomsorganisasjonen til Hørselshemmedes  Landsforbund har 1100 medlemmer og organiserer aktiviteter for ungdom og unge voksne opp til 35 år.
• Fra 1985 til 1990 het organisasjonen Norsk Forbund for Hørselshemmedes Ungdom (NFHU).
• Navnet ble endret til Hørselshemmedes Landsforbunds Ungdom (HLFU) i tråd med moderorganisasjonens navnebytte i 1990.
• En enstemmig generalforsamling i HLFU vedtok 16. mars 2025 å endre navn til Ung Hørsel.

Kilder: ”Men bakom synger skogen..” Hørsels-hemmedes Landsforbunds 50-årsjubileum og hlf.no

TEKST Bjørg Engdahl   FOTO Bjørg Engdahl og privat

Du får ikkje lov til å framstille meg som noko offer i dette intervjuet, altså! Det har aldri vore synd i meg. Men det må ikkje bli skrytete, heller, sier Inger Anita Herheim med vekt på ikkje og aldri.

Premissene er lagt for det som skal bli et tre timer langt intervju. Det starter med en solbrun velkomstklem på Voss stasjon. Inger Anita har nettopp vært to uker på Tenerife sammen med ektemannen Lars. Der har de kost seg skikkelig. De har blant annet løpt lange turer før frokost hver eneste dag. Det forplikter å ha yrkestittel fysioterapeut. I tillegg har dama ekstra batterikapasitet.

Oppdaget sent

Hvem er så denne energibunten av en 62-åring? Inger Anita Herheim vokste opp i bygda Vossastrand på Vestlandet som eldst av fem søsken. At hun hadde et stort hørselstap, trolig medfødt, ble først fanget opp i slutten av første skoleår. Hun fikk etter hvert høreapparat. Ett, ikke to, selv om hørselstapet var like stort på begge sider. Det godt synlige apparatet ble fort kilden til det som skulle bli mange år med mobbing. I flere år lå det stygge apparatet, som også hadde stygg lyd, nederst i sekken.

Uten tilrettelegging

Bortsett fra at hun fikk plass nærmest lærerkateteret, var det ingen tilrettelegging eller spesialpedagogisk støtte på skolen. Inger Anita brukte alle sine krefter på å lytte for å henge med faglig og sosialt. Det resulterte i mye hodepine, anspent muskulatur, søvnproblemer, angst og fortvilelse. Som så mange andre hørselshemmede barn på 1960- og 70-tallet ble hun ansett som lite skoleflink fordi hun strevde i visse fag. Heller ikke foreldrene forsto hvor inngripende hørselsvanskene hennes var.

– Hørselen min var aldri noe tema hjemme. I den grad den ble nevnt, var det fordi jeg uttalte en del ord feil. Jeg sa for eksempel plyseplesk i stedet for sylteflesk. Det syntes de andre var morsomt.

At hun klarte å fullføre skolen med stadig dårligere hørsel, var ingen selvfølge. Enda tøffere skulle kampen for å få lov til å ta fysioterapiutdanning bli. Den saken kommer vi tilbake til.

Å høre med øynene

Inger Anita byr på kaffe og wienerbrød i det man fort kjenner er et hjem med behagelig lydmiljø. Her har tre barn vokst opp med en mamma som måtte høre med øynene og lese på munnen. Dørene i det arkitekttegnede huset hadde de første årene glass ned til gulvet, slik at hun skulle «se» alle lyder. Først i 2003 fikk hun sitt første cochleaimplantat (CI). Da hadde taleforståelsen med høreapparater lenge vært borte.

– Vi har gjennomgående trepanel i alle rom bortsett fra våtrommene, så akustikken er god, ja. Veggene er det jeg som har malt. Mange ganger.

Hun kaller malingen for en hypnotisk greie. Innimellom de duse gråtonene har hun dratt litt på med farger. En jordfarget vegg her, en sjøgrønn vegg der.

– Jeg blir aldri lei eller helt ferdig med denne malingen. Sånn har jeg det med bærplukking og fisking også.

Fulle dager

I det ene hjørnet står hennes brune stressless. Den lyver på alderen. Selv om den er over 20 år, ser den flunkende ny ut.

– Sjelden i bruk, ler eieren.

Ja, for hvordan skal hun egentlig ha tid til å sitte i ro? I 30 år har hun drevet Voss Fysioterapi, der hun jobber langt over 100 prosent stilling. Ventelistene bare øker av pasienter i alle aldre som strever psykisk og fysisk. Hun har også en nøkkelrolle i behandlingen av hørselshemmede barn og voksne i distriktet. Når Inger Anita ikke er opptatt med pasienter, er hun på farten. Sykler, løper, padler, går på ski eller er på tur.

Pioner innen rehabilitering

Selv når hun intervjues, tar hun oss med på tur. Rettere sagt fagtur, der hun forklarer sammenhenger mellom det fysiske og det psykiske, hvordan tanker og følelser setter seg i kroppen, og hvordan pust og bevegelse kan løsne opp. Dette er hennes spesialfelt og hjertebarn.

Hun tilhører det første kullet med fysioterapeuter som tok videre-
utdanning i psykomotorisk fysioterapi i Norge. Senere har hun tatt etterutdanning med kognitiv terapi og traumebehandling. Hennes egen bakgrunn har vært en viktig motivasjon for faglig retning.

I hørselsmiljøet omtales Inger Anita Herheim som pioner både når det gjelder oppbygging av CI-rehabilitering og balansetrening. Hun har holdt mange kurs for Hørselshemmedes Landsforbund (HLF), både sentralt og lokalt.

Det store vågestykket

For akkurat ti år siden gjorde hun det modigste hun har gjort i hele sitt liv ved å dele sin egen historie. Boka «Vågestykket» er en hjerteskjærende beretning om voksnes kunnskapsmangel og unnfallenhet og om et ensomt barns desperate forsøk på å henge med. At hun ble god på munnavlesning ble redningen de årene hun ikke brukte høreapparat, og etter hvert som de ikke dugde lenger. I boka beskriver hun hvordan hun var med «på lissom» i timene og friminuttene. «Jeg hørte ikke hva de andre sa, men lo når de andre lo, hørte med øynene, leste kroppsspråk og forsøkte å sette sammen ord og mening. Jeg var med på «lissomlasset», skriver hun. Begrepet er senere adoptert av forskere for å beskrive utenforskapet hørselshemmede elever opplever.  De er med, men bare på lissom.

– Det triste er at mange barn har det slik i dag også. Til tross for at vi dag har både mye kunnskap og mange hjelpemidler, vet vi at hørselshemmede sliter på skolen fordi de ikke får tilrettelegging. Hva forstår egentlig hjelpeapparatet? undrer Inger Anita.

Vanskelig vossadialekt

Hele sitt liv har hun vært opptatt av språk. Som barn skrev hun dagbok, og hun pugget ordbøker og sang engelske tekster foran speilet for å lære seg riktig uttale. Hun har imponert mange hørselsleger og pedagoger med sin feilfrie vossadialekt.

– Når du ikke kan høre konsonanter og har en dialekt marinert i vanskelige sj-lyder, så blir det vanskelig, ja. Vet du hvordan vi sier 17. mai her i Voss? Saukjande mai!

Det er ikke bare uttalen som trigger hennes språkinteresse. Hun er opptatt av ordenes betydning og signalene de sender ut.

– Ta for eksempel ordet utfordring, som alle bruker i dag. Vi bruker det også om nedsatt hørsel. Jeg liker ikke ordet hørselsutfordring, fordi det blir for snilt. Som om dette dreier seg om en liten greie vi skal finne løsningen på selv. Jeg mener ordet undervurderer de vanskene nedsatt hørsel skaper, der vi sitter i et vakuum av lyder og ikke får med oss det som blir sagt. Da har vi et problem og en hemming, og det er noe drit!

«Mamma, du som har en sånn profesjon, kan ikke si drit!», har hennes voksne unger sagt litt spøkefullt.

– Men jeg er litt glad i det ordet, jeg. Drit er et godt og beskrivende ord.

Avslag på grunn av hørsel

Det var ikke gitt at Inger Anita skulle få et langt yrkesliv som fysioterapeut. Hun var åpen om at hun var tunghørt, da hun søkte om plass på Fysioterapihøgskolen i Bergen på begynnelsen av 1980-tallet. I avslagsbrevet heter det: «Selv om søkeren oppfyller krav til studieplass, får hun avslag på grunn av sitt store hørselstap».

En kamplysten Inger Anita valgte etter en stund å involvere HLF, som tok saken videre til Kirke- og undervisningsdepartementet. Hun skrev selv en klage dit, men departementet mente høgskolen måtte avgjøre saken. Skolen sto fast på sitt nei.

Først etter at saken ble kjent i mediene, og hun fikk et møte med rektor, etterfulgt av behandling i høgskolestyret, snudde skolen. Fikk hun noen beklagelse eller hjelp med tilrettelegging? Absolutt ikke. I opptaksbrevet het det at «skolen ikke skulle ha noen ekstrabelastninger med å ta henne opp som student, hverken praktisk eller økonomisk. Hun måtte klare seg uten tekniske hjelpemidler og fikk ikke stille krav til foreleserne utover å opplyse om at hun hørte dårlig.» 

Med et hørselstap på 100 dB måtte Inger Anita ta i bruk kreative metoder for å komme seg gjennom studiet. Og det klarte hun.

– Den gangen tenkte jeg ikke at dette var et ekstremt krav fra høgskolen, fordi jeg alltid har måttet klare meg selv. I dag ville nok høgskolens manglende vilje til å la studenten få bruke nødvendige hjelpemidler, vært lovstridig.

CI på begge sider

62-åringen har mange tanker om hvorfor det har gått bra med henne her i livet, til tross for mye motgang. Hun forteller om en sterk indre motivasjon til å strekke seg, mestre og lære, og trekker fram mange gode hjelpere: Den nye læreren hun fikk i 4. klasse, hørselslegen på Haukeland, forståelsesfulle venner, medstudenter og Lars. Hun snakker også varmt om HLFs Briskeby videregående skole, der hun fikk tettet faglige hull fra ungdomsskolen. I dette skolemiljøet opplevde hun for første gang å bli inkludert.

– Men, understreker Inger Anita:

– Hvis jeg skal være ærlig, så er det særlig én person som jeg kan takke for at det gikk bra. Det er meg selv. Hadde jeg bare syntes synd på meg selv, hadde jeg overlatt til andre å ordne opp. Da hadde jeg ikke kommet meg videre i livet. Jeg har alltid hatt en veldig sterk stå-på-vilje. Kanskje litt irriterende sterk noen ganger? Eller hva, Lars?

Vossagutten, som hun forelsket seg i allerede som 19-åring, stikker sin grå hårmanke ut av kjøkkendøra.

– Hva som er din verste egenskap? Det må være at du er veldig sta.

– Og hva er Inger Anitas beste egenskap, da?

– Hun gir ikke opp og er veldig målbevisst. Fordi hun er så sta!

Inger Anita slår seg på lårene, mens latteren triller utav henne.

Derfor er trening viktig

I alle år har hun vært opptatt av fysiske følgetilstander av nedsatt hørsel. Nå spretter hun opp av sofaen for å forklare med hele kroppen hvordan selve kroppsaksen kommer ut av vater ved sansetap. I elleve år holdt hun balansekurs sammen med audiopedagog Siri Skollerud på det som i dag heter HLF Rehabilitering.

– Nedsatt hørsel gir så mye stress og spenninger i kroppen at det medfører balansetrøbbel. Dette er det viktig at folk vet, slik at de blir motivert til å trene. Selv trener jeg balanse i alt jeg gjør. Ser rett frem når jeg går, ikke ned i bakken. Står på ett ben når jeg tar på meg sokker eller pusser tenner. Støtter meg ikke når jeg reiser meg fra sittende stilling, ramser hun opp.

Elsker fjellet

Denne dama nøyer seg likevel ikke med å stå på et ben under tannpuss når hun skal utfordre balansen. Hun er ei uredd og sterk «fjellgeit», avslører turbilder. Inger Anita på fjellski i svimlende høyde over Sogne­fjorden, på Oksen i Hardanger, solbrun i bikini i de høyeste lofoten-
fjellene. Høyt og luftig og stille. Det er her hun hun trives best, og hun nyter gjerne naturen i eget selskap.

– I dagens samfunn er det støy overalt. Vi lever med et støyfilter av musikk, alarmer og bippelyder fra apparater og små skjermer, som legger seg over taleområdet. Vi får aldri et hvilepunkt. På hytta vår i fjellet kan jeg være alene i dagevis. «Er du ikke redd?» spør folk. Hvem skal jeg være redd for når jeg er alene, da? svarer jeg. Vi omgir oss med så mye lyder og så mye folk at vi blir redde for å være alene. I mitt eget selskap har jeg ikke mer lyd rundt meg enn den jeg selv lager. For meg er det dødsviktig å være alene. Alenetid er like viktig som å sove.

– Er det ingen ting du er redd for?

– Nei, egentlig ikke. Jo, forresten. Jeg synes det er skummelt å stå i en leddet dobbelstige opp mot et møne. Da har en ingen kontroll over om underlaget stigen stå på er støtt. Og så er jeg redd for denne offer­rollen. Den er livsfarlig.

Inger Anita Herheim

Alder: 62 år
Yrke: Spesialist i psykomotorisk fysioterapi
Bosted: Voss
Familie: Linn (35), Anja (33), Vegard (31), fem barnebarn i alder 0 – 8 år og ektemann Lars (68).

Sju spørsmål om hørsel

1 Hva er den fineste  lyden du vet om?
Elvesus.

2 Og hva er den verste lyden?
Brannalarm.

3 Hva skulle du ønske du visste som 16-åring?
At det i framtida ville komme en oppfinnelse som heter cochleaimplantat (CI).

4 Hva er ditt aller første lydminne?
Det er ikke mulig for meg å huske.

5 Hvis du fikk bedømme et offentlig sted/utested, hvem ville du gitt terningkast 6 for godt lydmiljø?
Konsertsalen ved Ole Bull Akademiet på Voss og Nain på Voss (konsertsal).

6 Og terningkast 1?
Kulturbygda Voss har ellers lite å skilte med når det gjelder lydkvalitet i bygg.

7 Når sjekket du hørselen sist?
Den siste hørselsjekken før CI-operasjonen våren 2003.