Aktiviteten lokalt er høyere enn noen gang, og vi har rekord i antall medlemmer. Dette er et utmerket utgangspunkt for å samle organisasjonen til et landsmøte. Det er sjelden et sentralstyre kan takke for seg med slike resultater.

Ikke minst skjer det mye i hørselsomsorgen. Vi er i god dialog med helseminister Jan Christian Vestre, som har satt i gang både Helsedirektoratet og de fire regionale helseforetakene med viktige prosesser vi følger meget tett.

Pilene peker oppover

I de tre årene som har gått siden forrige landsmøte, har det skjedd veldig mye. Vi har tilpasset aktiviteten vår dyrtid og økte utgifter, samtidig som inntektene våre har gått ned. Sekretariatet vårt har syv færre stillinger enn sist vi møttes til landsmøte. Vi har også måtte gå gjennom aktiviteten vår og prioritere tydelig innenfor de nye økonomiske rammene. Årlig har vi cirka 20 millioner mindre i kjøpekraft enn vi hadde i forkant av forrige landsmøte. Jeg er stolt av hvordan vi har kommet gjennom dette. For på tross av alt dette peker nå alle våre piler oppover.

Landsmøtets viktigste beslutninger

En av de viktige sakene som skal behandles, er forslaget om at vi skal endre navn. Helt siden 2021 har det løpt en diskusjon i organisasjonen, og etter flere grundige prosesser har alle høringsinstansene anbefalt at vi på landsmøtet bytter navn til Hørselsforbundet. Diskusjonene viste blant annet at begrepet «hørselshemmet» ikke favner HLF-familien i sin fulle bredde, der mennesker med nedsatt hørsel, tinnitus, ménières, APD og andre hørselsutfordringer er velkomne. I tillegg er hvordan vi opplever begrepet hemmet, i endring i hele samfunnet.

Valg er alltid viktig på et landsmøte. Vi skal velge nytt sentralstyre, med ny forbundsleder i spissen. Valgkomiteen har gjort et meget grundig arbeid og tatt mange hensyn i sin innstilling. Det blir spennende når vi kan takke Bjørg Kampestuen-Berntzen for engasjert innsats de tre siste årene og hennes etterfølger skal velges.

Ordet vedtekter høres kanskje kjedelig ut, men sentralstyret legger frem et helhetlig forslag hvor det er ryddet i både små og større forhold i vedtektene våre. Landsmøtet kommer definitivt til å bruke en del tid også her.

Og så til det viktigste av alt – vår strategi. Vi skal vedta handlingspro­gram for 2025-2028. Forslaget som foreligger har vært ute på to høringer i organisasjonen, og vi har fått et dokument som gir en tydelig retning for videre arbeid. Det er særlig vårt politiske arbeid som omtales her, men også videre posisjonering og organisasjonsutvikling.

Vi gleder oss til landsmøtet. Blir det «liv» i Trondheim? Definitivt!

Følg oss på www.hlf.no, nett-avisen dinhorsel.no og på vår Facebookside for å holde deg oppdatert underveis i møtet.

Elever har fått egen mekke-garasje

Motorinteresserte elever ved Briskeby videregående skole i Lier kan nå juble. Nylig fikk skolen satt opp en garasje, der elevene kan drive med mekking av sykler, mopeder og biler. Her er også plass til annet utstyr de bruker til uteaktiviteter. Aktivitetshuset er satt opp med støtte fra Sparebankstiftelsen og er så langt fylt opp med jekk, kompressor, høytrykksspyler og verktøytralle. Blant elevene som gleder seg over dette er fra venstre: Markus Stranna, Luna Sophie Knutsen, Ingrid Brattlid, Lea Haziraj og Morten Kjøl.

Ja, de hører dårligere

En ny britisk studie publisert i Nature Scientific Reports bekrefter det mange har mistenkt: Menn hører dårligere enn kvinner – uansett hvor i verden de bor. Forskerne målte hørselen til 448 personer fra tretten ulike folkegrupper, fra urbane til mer isolerte samfunn. Resultatet viser en gjennomsnittlig forskjell på to desibel i kvinners favør. Forskjellen var uavhengig av kultur, livsstil og støyeksponering. I tillegg til å ha høyere følsomhet for lyder, presterer kvinner bedre i andre hørselstester og taleforståelse. Dette tyder på at kvinnehjernen er flinkere til å behandle informasjonen enn mannehjernen, tror forskerne ved universitet i Bath.

Stilletelt på Øyafestivalen 

Festivallivet kan være belastende for hørselen. I verste fall skadelig. I år får publikum på en av landets største musikkfestivaler, Øyafestivalen  i Oslo, tilgang til et lydisolert stilletelt for å få lydpauser. Her inne blir lydnivået redusert med minst 20 desibel, noe som tilsvarer en opplevd reduksjon på over 75 prosent i lysintensitet. Stilleteltet er et samarbeid mellom Hørselshemmedes Landsforbund, Ung Hørsel og Øyafestivalen, og prosjektet ledes av firmaet Fluxwork.

 Kilde: www.hlf.no/prosjekter

Av Gudrun Vinsrygg, pensjonist

Jeg ventet meg ingenting da jeg kom til en enda en ny audiograf i april 2024. Jeg hadde søkt hørselshjelp første gang hos en hørselsspesialist i 2019, og etter fem år med skiftende audiografer, prøving, feiling, apparatreparasjoner og frustrasjoner hadde jeg endt opp med noen ubrukelige i-øre-apparater som jeg til slutt hadde lagt i en skuff. Jeg var i ferd med å gi opp. 

Nå fikk jeg en ny hørselstest, og audiografen tok de ubrukelige apparatene mine og sa at hun kunne rense dem. Men på veien ut stanset hun og så på meg:

– Kommer du til å bruke dem?

– Nei.

Jeg greide ikke å holde tårene tilbake. Jeg er en gammel dame, og tårene renner lett over. 

Hverdagene mine var vanskelige. Jeg kvidde meg til måltidene og den tidligere hyggelige småsnakkingen med mannen min. Jeg hørte ikke hva han sa, jeg forsto ikke, og jeg misforsto. Han foreslo at jeg skulle si RØDT når jeg ikke hørte, og jeg sa RØDT hele tiden. Jeg laget en liten plakat jeg holdt opp for ham når vi snakket sammen: «Hører ikke».

Jeg ble helt stille.

Eller jeg kjeftet og skrek «Du vet at jeg ikke hører!!! Så vend deg mot meg når du snakker, og stå ikke i et annet rom!» Han forsøkte så godt han kunne, men så glemte han seg. Eller han snakket veldig høyt, og jeg ble enda mer irritert: «Ikke skrik!!»

Alt ble dumt, han ble lei seg og følte seg rådløs, og jeg endte i tårer og kjente meg totalt verdiløs. Jeg trakk meg unna både venner og sosiale aktiviteter – alt ble så tungvint når jeg hørte bare halvveis.

Men nå var jeg altså kommet til en ny audiograf, og for første gang følte jeg meg sett og hørt. Dette var en dame som straks forstod problemet og som skjønte hva som skulle gjøres. Resolutt skrev hun der og da en ny søknad til Nav om høreapparat.

(Hos hørselslegen hadde det gått flere år før det ble oppdaget at det ikke var sendt søknad, noe som førte til at jeg måtte vente i ytterligere noen år før jeg etter bestemmelsene kunne få nye apparat.)

Søknaden ble innvilget, og jeg kom tilbake til henne i januar i år. Og der var hun, like profesjonell, tillitvekkende og løsningsorientert. Rett på sak. Fram med bak-øre-apparatene som var bestilt. Hun vurderte ørepropp-størrelser, fant de rette, og satte dem inn med flinke fingre: smukk – der satt de. (Tidligere audiografer hadde klønet veldig, og bak-øre-apparatene som jeg hadde fått prøve, hadde hver gang ramlet ut før jeg var ute på gaten igjen).

Hun stilte inn lydstyrken. (Første gang det ble gjort hos audiograf, fikk jeg en aldeles forferdelig ulyd sendt gjennom hodet – «Å unnskyld!» Audiografen hadde brukt full styrke). Derfor sa jeg nå at hun ikke måtte begynne med for høy lydstyrke, og hun så litt spørrende på meg. 

Hun ga gode råd. Ingen apper foreløpig, og hun prakket ikke på meg bæreposer med ekstrautstyr som flere jeg kjenner har fått. Hun lot meg begynne med apparatene, og det var nok for meg. Jeg satt der helt forbløffet fordi jeg plutselig hørte alt som ble sagt. Og det har jeg gjort siden. Jeg tar apparatene på om morgenen, de passer i øregangene og sitter på plass hele dagen. De ramler ikke ut som tidligere apparater hadde gjort. Jeg føler meg trygg.

Jeg har ikke måttet venne meg til et nytt lydbilde, som noen tidligere hadde sagt at jeg måtte. Jeg føler at jeg har fått tilbake den gamle, gode hørselen min. Den er ikke akkurat som før, ingen ting er det i min alder, men den fungerer igjen. Jeg hører fuglene i hekken når jeg går ut, jeg hører TV-en med normal lydstyrke hjemme, og jeg hører lyden av brikkene når vi spiller kinasjakk.

Og med hørselen har jeg fått tilbake både livet og ekteskapet mitt. Jeg har en god og forståelsesfull mann. Nå kan vi kommunisere igjen, og han er kjempefornøyd med sin nye, hørende kone. Jeg får med meg alt han sier – og vi kan stå i hvert vårt rom og snakke normalt med hverandre. Det er som et under! Vi forelsket oss i hverandre igjen! Og jeg gleder meg over å være sammen med familie og venner – og over å gå ut og være sosial igjen.

Tidligere tok det litt tid før jeg oppfattet det jeg hørte, slik er det ikke lenger. Og – en kuriositet kanskje: Når jeg tar ut apparatene, så hører jeg faktisk litt bedre enn jeg gjorde før jeg fikk dem; det er akkurat som hjernen har fått et «kick» og har skjerpet seg.

Hodepinen jeg har slitt med i mange år, er også blitt borte etter at jeg fikk de nye høreapparatene – er det mulig?

Jeg kjenner meg så utrolig privilegert og takknemlig fordi jeg var så utrolig heldig å møte en profesjonell, kunnskapsrik, erfaren og medmenneskelig audiograf som hjalp meg.

Og samtidig tenker jeg på alle som ikke får den hjelpen de trenger, som ikke får gode nok apparat og god nok informasjon, som opplever et nytt, forvirrende lydbilde de ikke greier å leve med, som ikke får til å betjene apparatene sine, som gir opp å søke hjelp og legger apparatene i en skuff – og trekker seg tilbake.

Det gjelder, skremmende nok, de fleste høreapparatbrukere.

Debattinnlegg
sendes til: debatt@hlf.no

Kronikk (etter avtale) Maks 5000 tegn (inkl. mellomrom).

Alle innlegg skal signeres. Legg gjerne ved portrettfoto.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og publisere innlegg elektronisk.