Christian Myrstad er forsker ved Nasjonalt senter for aldring og helse og overlege ved Sykehuset Levanger. I november 2025 forsvarte han sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo. Den handler om hørselstap og røyking som risikofaktorer for demens.

Hørselstap viktigst

– Hovedfunnet er at det er en sammenheng. Vi ser at hvis man har redusert hørsel, så er det en tydelig økt risiko for demens. Styrken ved vår studie er at den er større enn tidligere studier, og det gjør resultatene mer robuste, sier Myrstad.

Hørsel spiller en større rolle enn mange er klar over.

– Det ble laget en modell som beregnet størrelsen for ulike risikofaktorer for demens. Der var hørselstap den tyngste risikofaktoren. Hvis man hadde klart å unngå den risikoen, kunne man redusere risikoen med ni prosent. Selv om man må ta det med en klype salt, er det enorme tall.

Felles risikofaktorer

Myrstad mener at det som er godt for hjertet, også er godt for hørselen.

– Veldig mange av risikofaktorene for hjertesykdommer, demens og hørsel er de samme. Som røyking, høyt kolesterol, slag og hjerteinfarkt. Hørselsorganet er et finstemt og skjørt organ, der selv små endringer kan føre til skader i øret. Det som påvirker blodforsyningen er røyking, sukkersyke, høyt kolesterol og blodtrykk, som igjen henger sammen med fysisk aktivitet.

Røyking og hørsel

På tross av restriksjoner, er det en økning i røyking blant unge, som kan få konsekvenser for hørselen.

– Når man er ung er det vanskelig å bekymre seg for hvordan hørselen blir når man blir femti. Det er likevel viktig at de får kunnskap om at selv av og til-røyking være skadelig. Da har man informert valgfrihet, sier Myrstad.

Heldigvis hjelper det hørselen å kutte ut røyken eller redusere.

– Hos de som slutta, fant vi ingen sammenheng, og det er gode nyheter. Flere har funnet det samme tidligere. Så det ser ut som det aldri er for sent å slutte og at det hjelper å røyke mindre.

Ikke vent for lenge

Myrstads studie viser at hørselstap midtveis i livet øker risikoen for demens.

– Hvor tidlig bør man egentlig teste hørselen?

– Jo tidligere, jo bedre. Vanlig tunghørthet kan begynne i 40-årene. Når man hører dårlig, eller når andre syns at man hører dårlig, så bør man teste hørselen sin. Gå til fastlegen og få henvisning til audiometri. Det er lang ventetid, ofte flere måneder, så det er ikke noe å utsette.

Vær sosial – bruk hjernen

Og hvis hørselen først svikter, er det viktig å holde på rutiner og sosiale nettverk, understreker Myrstad.

– Det er forskjellige grader og ulike former for hørselstap. Én ting er tap man kan få behandling for. Et annet tema som er viktig i forhold til demens, er å fortsette å være aktiv, delta i sosiale settinger på jobb og privat. Hvis man begynner å droppe ut av lunsjer og sammenkomster på grunn av hørsel, er det en skummel utvikling. Da mister man stimuli og impulser, og får ikke naturlig påfyll eller brynet seg i diskusjoner.

Noe som er avgjørende for at hodet skal fungere slik det er ment.

– Alle former for aktivitet er trim for hjernen. Hvis man ikke gjør det, så gjør heller ikke hjernen noen ting, og da mister man hjerneforbindelser. Det er som med musklene, de må brukes.

Sanseapparatet må rett og slett holdes aktivt.

– Sansene våre henger tett sammen med det å være delaktig, og sosial isolasjon ser ut til å øke risikoen for demens. Ensomhet og depresjon er også risikofaktorer. Jeg tenker det er lettere å unngå depresjon om man har et rikt sosialt liv.

Svakere enn antatt

Et viktig funn i Myrstads studie er at sammenhengen mellom hørsels­tap og demens er svakere enn tidligere antatt.

– Vi ser en tydelig sammenheng, men den er mye svakere enn vi trodde for noen år siden. Det er jeg glad for. Grunnen til at nedsatt hørsel fortsatt er en viktig risikofaktor, er at det omfatter så mange. Vi snakker om én million nordmenn. Et så stort antall fører til store regnestykker.

– Hvis man klarer å utsette demens med et halvt år hos en million mennesker … det er enormt. Hvis man gjør flere ting riktig, så vil man kunne utsette demens med flere år. En demensdiagnose medfører store kostnader. Det påvirker både pasienten selv og er en kjempestor belastning for pårørende og venner. Indirekte påvirker det også samfunnet.