Folk snakker om reality-programmer, som «Spillet» og «Forræder» og sånn. Jeg aner ikke hva de snakker om, for jeg ser ikke på TV. Jeg har ikke tid, sier Nina Abusdal (32).

Og det er ikke rart hun ikke har tid til sånt. Ikke bare er Nina leder av Hørselsforbundets ungdomsorganisasjon. Hun er også barnehagestyrer, elsker å reise, er veldig sosial og har samboer, to hunder og to katter. Og to slanger. Mer om dem senere. På toppen av det hele skal hun snart bli mamma.

– Jeg har alltid noe å gjøre. Det er jo det beste.

Stort høreapparat

Nina var en liten jente da foreldrene oppdaget at hun hørte dårlig. Moren sto på kjøkkenet og rengjorde et glassskap mens Nina lekte i stuen. Plutselig kantret den ene hyllen i skapet, og alt innhold raste ut. Men Nina enset ikke spetakkelet og lekte fredfullt videre. Da skjønte moren at hørselen burde sjekkes. Testen viste hørselstap på begge sider, og tre år gammel fikk hun sine første høreapparater.

– Jeg husker at de var utrolig irriterende. Det var en kamp for at jeg skulle bruke dem. Jeg har blitt fortalt at jeg en gang tok av meg høreapparatene ute i barnehagen og knuste dem med en stein. En annen gang kastet jeg dem i toalettet. Det var godt vi hadde forsikring.

Sekk med batterier

I starten måtte hun bære batteriet til høreapparatene i en liten sekk på ryggen. Sekken hadde seler som gnisset mot skuldrene når det var varmt. Nina husker en sommer hun gledet seg sånn til å bade at hun glemte å ta sekken av da de kom til vannet.

– Jeg hoppet rett uti, før mamma rakk å ta av alt utstyret. Så da ble det ødelagt.

Gjennom årene har de store apparatene blitt mindre og mindre. Nå er de så små at man knapt kan se dem.

– Og de har blitt så fine. Nå kan man få mange fine farger og glitter, og du kan til og med feste på anheng. Rosa høreapparat med glitter var min greie. Og så var det kjempe­kult med én farge på den ene siden og en annen farge på den andre siden. Etter hvert ble det bare en del av meg, og da var det helt naturlig å ta dem på om morgenen.

Fikk møte likesinnede 

I starten bodde familien i Oslo og Mandal, men etter hvert flyttet de til Kristiansand, der lille Nina fikk starte i den hørselstilpassede barnehagen Møllestua barnehage.

– Moren min visste lite om hva det ville si å høre dårlig eller å ha barn med nedsatt hørsel. Å møte andre foreldre i samme situasjon  var til stor hjelp, forteller Nina.

Da barnehagetiden var over, begynte hun på en vanlig skole, men gjennom hele barneskolen var hun med på månedlige samlinger for elever med hørselsutfordringer fra hele fylket. Da fikk hun fri fra skolen og fikk være med på ulike aktiviteter.

– Jeg husker blant annet at vi lagde gipsmasker og besøkte Hennig Olsens iskremfabrikk. Det var morsomt og fint å møte jevnaldrende som hørte dårlig.

Gode venner

Hun beskriver skoletiden som «så som så», selv om hun trivdes greit. De første årene hadde ikke hørsels­tapet så mye å si, fordi leken sto i sentrum. Men etter hvert som kommunikasjonen ble stadig viktigere, merket hun et utenforskap.

Det hjalp å ha gode venner som støttet henne når hun ble mobbet for å gjenta ting som allerede var blitt sagt eller når hun ikke fikk med seg ting. Nina skryter også av fylkespedagogen, som ofte kom på besøk og forklarte lærerne hvor viktig det var å bruke mikrofon i timen.

– Det var ikke alle lærerne som forsto det likevel. Noen tror visst at når man bruker høreapparat, så er man normalthørende. Men det er man absolutt ikke.

Noen timer i uken hadde hun spesialpedagog. Da ble hun tatt ut av klasserommet og ble skjermet fra støy og uro.

Ny verden på Briskeby

Etter hvert fikk hun høre om den landsdekkende skolen for elever med nedsatt hørsel i Lier utenfor Drammen. Allerede i 9. klasse begynte hun å hospitere på Briskeby videregående skole, og en ny verden åpnet seg. Nina ble nå fast bestemt på at det var her hun ville gå videregående, og slik ble det. 16 år gammel flyttet hun fire timer unna familien for å bo på internatskole.

Elevrådsleder

– Det var veldig godt å komme på en skole hvor de skjønte det var lurt å undervise i små elevgrupper og sitte i hestesko, og så videre. Jeg ble elevrådsleder allerede andre året. Fra å sitte i klasserommet i 10. klasse og ikke tørre å rekke opp hånda, til å holde tale for hele skolen bare to år etter … Det var en stor omveltning. Jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt uten Briskeby.

Lærte tegnspråk

Etter videregående begynte hun på barnehagelærerutdanningen på Universitetet i Agder (UiA). Der ble hun tatt godt imot av de andre studentene, og foreleserne skjønte raskt hvor viktig det var å bruke mikrofon.

Etter tre år på UiA og ett år med spesialpedagogikk på Oslo Met var hun ferdig utdannet barnehagelærer. Mens hun studerte, jobbet hun også som pedagogisk leder i en familiebarnehage.

– Det var hardt, men jeg hadde god motivasjon. Jeg visste at jeg en dag skulle jobbe i en barnehage med tegnspråk. Det har alltid vært min drøm.

Fordi Nina hører godt med høreapparater, har hun ikke trengt å lære seg tegnspråk. Men språket har interessert henne helt siden hun selv var barnehagebarn og ble introdusert for tegn av en støttepedagog.

Barnehagestyrer

Da hun var 21 år gammel, tok hun tegnspråkkurs og gikk et år på tegnspråkskolen på Folkehøgskolen i Ål. I dag jobber hun som styrer i barnehagen Bukken Bruse ved samme skole, en jobb hun har hatt de siste fem årene.

Barnehagen er tilpasset barn som er med foreldre og søsken på tegnspråkkurs og har både hørende barn, døve barn og barn med cochleaimplantat (CI) og høreapparat. Fordi alle ansatte er døve og tegnspråklige, trenger ikke Nina bruke høreapparater på jobb.

– Jeg kan høre det hvis et barn skriker, og jeg hører biler som tuter og sånt. Men jeg kunne ikke hatt en samtale som vi har nå uten høreapparat. Mye av kommunikasjonen er jo munnavlesning. Og så er det mange triks vi som hører dårlig har lært oss. Som god belysning og å sitte inntil en vegg.

Slangetrøbbel

Når Nina er ferdig på jobb, kommer hun hjem til fullt hus med to av hvert slag: To hunder, to katter og to slanger. Slangene var det samboer Tanita som tok med seg inn i hjemmet, og Nina innrømmer at hun ikke er særlig begeistret.

– Jeg har ikke har klappet dem, for jeg er livredd for slanger. Jeg har sagt til samboeren min at hvis det brenner, så er det ikke de to jeg redder først, ler hun.

Egon er en kornsnok, mens Pinkboy er en pytonslange. De bor i hvert sitt bur, ellers ville den ene spist den andre. 

Der paret bodde tidligere, sto slangeburene på varmekablene på badet. En dag Nina skulle støvsuge, merket hun ikke at støvsugeren kom borti glassdøren på buret til Pinkboy. Låsen gikk opp, og døren åpnet seg.

– Mens jeg driver og støvsuger, snur jeg meg, og der kommer slangen
krypende! Jeg rakk ikke å skru av støvsugeren engang, jeg bare løp ut, lukket døren og ventet på at samboeren skulle komme hjem fra jobb. Og hun hadde typisk nok kveldsvakt, så slangen var der inne i mange timer før den kom på plass i buret sitt.

Blir snart mamma

Med fire pelskledde i huset blir det mye støvsuging, men det er verd kosen ved å ha dyr, synes Nina. Hundene og kattene går godt overens, og paret tar ofte hundene med på tur, både på ski og sykkel.

Den aller viktigste beboeren i hjemmet – og det største i livet – kommer i desember. Da blir Nina mamma for første gang.

– Å skulle bli mamma er både spennende, surrealistisk og litt uvir­­kelig. Det er en stor omveltning å vite at livet snart skal endre seg så mye, men mest av alt kjenner jeg på takknemlighet og glede.

Nylig så paret fosteret på ultralyd for første gang. De fikk vite kjønnet, men ønsker å holde det hemmelig en stund til.

– Det var helt spesielt å se den lille på ultralyd. Plutselig ble det så mye mer virkelig. Det er faktisk et lite menneske der inne! Jeg tror det er et øyeblikk jeg kommer til å huske resten av livet.

Hun forsikrer om at slangeburene skal være godt sikret, slik at nysgjerrige barnehender ikke kommer til.

– Heldigvis er begge burene barnesikret. Og nøkkelen skal ikke stå i, i tilfelle barnet vil åpne buret for å erte meg.

Inkluderende fellesskap 

Halve livet har Nina vært aktiv i Hørselsforbundet. 16 år gammel ble hun medlem i Ung Hørsel. Det startet med verv i lokallaget, videre kom hun inn i sentralstyret, og i 2025 ble hun leder av hele ungdomsorganisasjonen.

Noe av det Ung Hørsel jobber mest med, er å skape sosiale møteplasser og samle medlemmene til sentrale aktiviteter gjennom året. Nina snakker om hvor viktig det er for ungdom å møte likesinnede.

– Det er mange ensomme der ute som er integrert i vanlige, hørende skoleklasser som synes det er vanskelig å si fra om at klassekameratene må snakke litt høyere. Når de kommer på våre sosiale arenaer, hvor det er helt normalt å høre
dårlig, er det veldig befriende for mange. Det var også min erfaring da jeg ble medlem.

Neste samling er høstcamp på Svarstad. Her skal de bo i hytte med jacuzzi, ha rebus og naturposter, lagaktiviteter og spise taco om kvelden. Senere blir det julebordhelg i Bodø.

– Vi er en veldig sammensveiset gjeng. Vi er en organisasjon for de mellom 13 og 35 år, så det er et ganske stort aldersspenn. Men vi ønsker oss enda flere av de yngre. Alle som blir med på samlinger i Ung Hørsel blir godt ivaretatt av de andre, lover hun.

Angrer ikke på noe

Intervjuet nærmer seg slutten, og Nina må snart haste videre mens hun er på sitt Oslobesøk. Før vi går hvert til vårt, spør vi hva hun er mest stolt av, når hun ser tilbake på sin egen reise.

– At jeg har kommet meg gjennom utfordringer og samtidig fortsatt å utvikle meg. Reisen har gjort meg sterkere, mer bevisst på hva som er viktig for meg og mer takknemlig for hvor langt jeg har kommet.

Iblant får hun spørsmål om hun angrer på noe i livet. Da svarer hun alltid nei.

– Det er gjennom erfaringer og konsekvenser at vi lærer og forhåpentligvis blir bedre medmennesker

Sju spørsmål om hørsel

1 Hva er den fineste lyden du vet om?

Barnelatter og kattene som maler når jeg koser med dem.

2 Og hva er den verste lyden?

Mange som snakker samtidig i et rom med mye støy. Da blir alt bare kaos gjennom høreapparatene og jeg klarer ikke å henge med i samtalen.

3 Hva skulle du ønske du visste som 16-åring?

At det er helt greit å være annerledes, og at det er lov å be om tilrettelegging uten å føle seg til bry.

4 Hva er ditt aller første lydminne?

Kanskje ikke det første lydminnet, men en gang da jeg var ungdom så fikk jeg nye høreapparater. Jeg gikk da på utsiden av hørselssentralen for å teste lydbildet utendørs, og oppdaget da en ny lyd jeg ikke hadde hørt før. Jeg prøvde å beskrive lyden til audiografen, og lyden jeg hadde hørt for første gang var gresshopper!

5 Hvis du fikk bedømme et offentlig sted/utested, hvem ville du gitt terningkast 6 for godt lydmiljø?

Et rolig bibliotek eller en kafé med dempet musikk og god akustikk – da er det enklere å føre en avslappet samtale.

6 Og terningkast 1?

Restauranter med høy musikk og mye ekko. Da blir det nesten umulig å følge en samtale, og enda verre hvis det er dårlig belysning.

7 Når sjekket du hørselen sist?

Jeg følger opp hørselen jevnlig hos hørselssentralen i Kristiansand og var der sist i mai da jeg testet hørselen og formet nye propper. Til neste år blir det endelig nye høreapparater!

Navn: Nina Abusdal
Alder: 32 år
Yrke: Barnehagestyrer
Bosted: Ål i  Hallingdal
Familie: Samboer med Tanita (37)